'Jeg har sett det mørkeste av det mørke'

«La de små barn komme til meg og hindre dem ikke,» sa Jesus.

Det kunne like gjerne vært Anne Lindboe sine ord.

– Det er et veldig fint bibelvers, syns jeg.

Det nye barneombudet smiler. Et smil som ikke forsvinner gjennom hele intervjuet, selv ikke når hun forteller om alle de triste skjebnene hun har sett i jobben som barnelege. Men selv om hun er mild i framtoning, er budskapet klart og tydelig. Anne Lindboe kjemper for de minste og de svakeste.

– Jeg opprøres veldig når jeg ser at barn har det vondt. Den tilliten barn i sårbare livssituasjoner har vist meg, ved å åpne seg og fortelle om vonde ting, forplikter, sier Lindboe.

Og det er noe tillitvekkende ved henne. Hun ser på deg med åpent blikk og stor interesse.

Barna som intervjuet Anne Lindboe da hun søkte på jobben som barneombud, var opptatt av at Lindboe snakket med dem og ikke til dem. Selv tror hun at hun er god til å kommunisere med barn fordi hun er leken og lite selvhøytidelig. Når fotografen vil ha barneombudet til å ta en runde på sparkesykkel inne på kontoret, er det kommunikasjonsrådgiveren som sier nei.

Troen er uvesentlig. Og det er ett ord hun gjentar igjen og igjen: Barneperspektivet. Hun er opptatt av å se ting fra barns synsvinkel og å sette barns behov foran de voksnes. Men noe særlig mer enn at hun gikk på søndagsskole som liten, har hun ikke lyst til å si om sin egen tro.

– Mitt personlige livssyn føler jeg ikke er så viktig. Jeg vil at det skal være helt klart at jeg ikke er på noens side. Jeg er barneombud for alle barn, både jødiske, muslimske og kristne barn og barn som ikke har en tro.

Hun mener det er viktig at barn skal få ta standpunkt til hva de vil tro på selv, når de blir gamle nok.

– Barn skal få lov til å være barn. Man kan selvfølgelig fortelle om troen sin, men man skal ikke tvinge dem for tidlig inn i fastlåste tankemønstre. Det er veldig viktig å begynne med å lære barna kjærlighet og toleranse, verdier som alle mennesker bør preges av uansett religion.

Harmonisk oppvekst. Hun vil gjerne gi alle barn muligheten til å få det like godt som hun selv hadde i oppveksten.

– Noen ganger føles det nesten litt fælt å sitte og fortelle om min egen harmoniske barndom, sier Lindboe.

– Jeg var veldig heldig, for jeg vokste opp med foreldre som lot meg være barn. De har gitt meg troen på meg selv og aldri gitt meg noen grunn til å føle meg redd. Foreldrene mine var lærere, og det var ikke noen materiell overflod i heimen. Men de tok seg tid til å være sammen med oss. Det har betydd mye for meg.

Men selv om oppveksten var idyllisk, har hun tilbrakt hele sitt yrkesliv på livets skyggeside.

– Jeg har sett det mørkeste av det mørke, det tyngste av det tyngste, det verste av det verste, sier Lindboe.

Lys og mørke. I jobben som barnelege har Anne Lindboe sett barn som har blitt mishandlet og i ytterste konsekvens drept av sine egne foreldre. Hun har snakket med barn som har blitt banket opp og misbrukt. Hun har forsket på krybbedød, der en del av jobben er å obdusere døde barn. Noen dager har det vært så fælt at hun må gråte for seg selv når hun kommer hjem fra jobb.

Hun innrømmer at det kan være fryktelig tungt.

– Men de som har det aller verst, er barna, ikke meg. Når du tenker på de lidelsene barna har gjennomgått, må jeg som voksen bare tåle å stå i det.

Noen barn kaster opp før de kommer til legeundersøkelse eller dommeravhør. Hun har sett mange store, redde barneøyne. Tanken på at hun kan gjøre en forskjell for barna, holder henne oppe.

– Man identifiserer seg veldig sterkt med disse barna. Når du sitter ansikt til ansikt med dem og ser dem inn i øynene, blir det vanskelig å ikke la seg berøre. Da må du nesten være lagd av stein.

– Hva gjør du for å bearbeide inntrykkene?

– Jeg føler at det jeg gjør faktisk betyr noe for barna. Det hjelper. Hvis man er maktesløs og ser på barn som har det vondt, uten å kunne gjøre noe, tror jeg det er ulidelig å bære. Når jeg faktisk kan bidra til å gjøre noe med det, så er det mye enklere.

[ Les hva Anne Lindboe tenker om ondskap, hvem som er hennes forbilder, og hvorfor hun er imot omskjæring i lørdagens papirutgave av Vårt Land. ]