Nyheter

– Jeg har mitt private forhold til Vårherre og mener at det har vært for lite nestekjærlighet i kirken

Mens hun er pensjonist underviser homoaktivisten Kim Friele konfirmanter på Geilo der hun vokste opp. Da Kim Friele var ung, visste hun ikke hvordan andre homofile så ut.

Denne saken ble først publisert i 2014, men blir republisert etter Kim Frieles bortgang.

Kim Friele framstår mildere i sitt vesen enn hva tabloidenes forsider til tider kan uttrykke. I hjemmet på Geilo ønsker hun velkommen med kaffe, fløte og nysmurte smørbrød. I går dro partneren gjennom niogtredve år, Wenche Lowzow, på avlastning på sykehjemmet, og Friele får nå tid til å beise litt på hytta. De siste fire årene har Friele pleiet henne, etter kreftsykdom og noen operasjoner som ikke gikk helt etter planen. Tre uker med Wenche hjemme med seg, to uker uten, det er kalenderen Friele retter seg etter der hun går i sitt åttiende år.

Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Jeg har lært at menneskene ikke er så snille som jeg trodde da jeg kom ut av skapet. Jeg var jo 25 år, og ante ikke at det skulle bli sånn rabalder.

Var det en vanskelig avgjørelse å komme ut?

– For meg falt det helt naturlig. Jeg ser at det kan oppleves feil når noen sier «det er jo bare å komme ut, det er ikke vanskeligere enn å gjøre det». Men for meg var det slik. Så skal det sies at ikke mange opplever like mye forståelse som jeg fikk av min familie.

Hva sa foreldrene dine da du kom med nyheten?

– Jeg husker jeg snakket med min mor på telefonen, vi pratet først om været og sånt før hun spurte om det var noe nytt. «Ja», sa jeg, «jeg og Ole skal skilles». «Jaha, hvorfor skal dere skilles, da?» spurte mor, hun trodde ikke helt på meg, Ole er verdens skjønneste mann og vi hadde bare vært gift i et halvt år. «Jo, fordi jeg er homoseksuell», svarte jeg. Og mor svarte: «Åh, så du er det i dag, ja». Det var hennes eneste bemerkning.

Hun trodde ikke helt på deg?

– Hun trodde vel det var noe jeg hadde fått for meg, men hun kom nå til Oslo da hun skjønte alvoret. Hun ville at jeg skulle møte en psykiater, og satt på venteværelset mens jeg gikk inn. Så spurte psykiateren meg da: «Så, hva feiler det deg, da? Jasså, du er homoseksuell? Men har du noen problemer da?» lurte han. Spiste jeg piller? Drakk jeg? «Nei», svarte jeg, på alt, «men mine foreldre har et problem», sa jeg. Da ba psykiateren meg om å gå ut til venteværelset, og be min mor komme inn til ham. Og da hun kom ut igjen sa min mor: «Nei, nå går vi og spiser bløtkake og feirer at du har blitt homoseksuell!».

Du var Norges første åpne homofile. Hvordan visste du hva homofili var?

– Det visste jeg ikke. Eller hvert fall ikke hva en homofil var, for jeg kjente ingen andre homofile. Vet du, hver eneste lørdag ettermiddag etter jobb satt jeg på Nationaltheatret og så etter kvinner i grå spaserdrakt og flate sko. For det hadde jeg lest i et leksikon, at slik så homofile ut.

Hvis du skulle levd igjen, hva ville du ha gjort annerledes?

– Ingenting. Jeg skulle gjerne hatt hver dag av livet mitt om igjen. Det kan selvsagt hende at ikke alle ville hatt hver dag igjen med meg. I noen situasjoner har jeg innsett at jeg har vært urimelig, litt autoritær og hissig. Jeg kunne nok vært snillere.

Hva har du lært det siste året?

– De siste fire årene har lært meg at har man avgitt et løfte, har man gjort det. Det har vært vondt til tider, å merke at Wenche forsvinner litt, men har man sagt ja, så er det i gode og onde dager.

De siste årene har også lært meg at jeg har rett i det jeg har sagt i alle år: Frihet kommer ikke rekende på en fjøl. Alt kan reverseres. I flere land der homofile har hatt det veldig bra, har det nå blitt mye spetakkel og vold. Mange har blitt drept. Så lenge vi ikke har opinionen med oss, kan en hvilken som helst regjering gjøre hva de vil med oss.

Hva vil du si til en som er ung i dag?

– Jeg underviser jevnlig konfirmanter i Geilo kirke, og rett som det er sier jeg til dem: «Ikke syng den sangen til Jo Tenfjord om at alle er forskjellige, men det er utenpå, for inni er vi alle like. Ikke syng den, for det er ikke sant. Inni er vi akkurat like forskjellige som utenpå. Ronald Fangen sier et sted at man må overta seg selv. Det sier jeg også til konfirmantene: Lev deres eget liv, ingen andres liv.

Hva er det beste livet har gitt deg?

– Helt klart at jeg møtte Wenche. Mine foreldre sa at jeg ble rundere og mildere i kantene etter at jeg traff henne. Og jeg synes det var godt å høre at jeg hadde egenskapen til å være mild og overbærende. Du må huske at jeg hadde jo ikke noe privatliv før Wenche, jeg bodde alene. Men når man bor sammen med noen blir livet annerledes. Da må man lære seg å be om unnskyldning.

Du hadde aldri bedt noen om unnskyldning?

– 
Man må forstå at jeg hadde stått på barrikadene hele livet. Da blir man kanskje en sånn «sinna-dame». Til slutt opplevde jeg at det var noe i det folk sa til meg, at du må ikke være så krass, du må gi folk tid til å tenke seg om i hvert fall. «Nei», sa jeg, det går ikke. Men så traff jeg jo Wenche da, og ble så snill og medgjørlig. Men når det er sagt, i et slikt type yrke jeg har hatt, kan du ikke løpe rundt og be om unnskyldning hele tiden.

Har du skiftet mening på noe viktig område?

– Helt opplagt. Før trodde jeg at Kristelig Folkeparti, Den norske kirke, Dagen og Vårt Land, de kom til å dø med de meningene de hadde. Det gjorde de ikke, så der har jeg skiftet mening. Selv om KrF har vært håpløse i alle år, ja, det er nesten så jeg grøsser, så har de tatt til vettet de siste årene. Og Knut Arild Hareide er en fornuftig mann, han er det bare å rope hurra for. At partiet er imot ekteskapsloven og de greiene der, tar jeg med knusende ro. De har vært mot alt før, og så er de plutselig for alt. Så når jeg har erfart det, har jeg redusert urimelighetene mine. Mer tolerant har jeg ikke blitt, for det uttrykket liker jeg ikke. Jeg synes det er foraktfullt. Enten så godtar du det, eller så lar du det være.

Hvordan har forholdet ditt til Vårherre vært?

– Da jeg var tenåring var jeg medlem av et kristent gymnasiastlag fordi jeg var så forelsket i sokneprestens sønn. Det var den gang. Jeg er ikke kristen, jeg pleier å si at jeg har mitt private forhold til Vårherre og det går greit, vi har et rimelig godt kompisforhold. Jeg meldte meg ut av Den norske kirke i 1969, 
det skyldtes et veldig pes rundt min person. Men jeg har kommunisert med kirken i 50 år, og gjør det fortsatt. Vi har alltid kommunisert godt, alltid vært uenige. Jeg har aldri gått fra prinsippene mine, og mener fortsatt at det har vært for lite nestekjærlighet i kirken. Du ser jo at kirken har forandret seg, men tenk på at jeg har levd i 50 år som homoseksuell, og først nå har det skjedd. Jeg har sagt til biskop Jørgensen at det må ikke være sånn i framtiden at et menneske skal måtte leve 50 år av sitt liv med å be om unnskyldning. Det kan ikke kirken være bekjent av.

Hva er egentlig meningen med livet?

– Den tror jeg er enkel. Den er slik: Her er jeg, og sånn er jeg. Hvem som har skapt meg blir et spørsmål om tro eller ikke tro, det kan du uansett ikke gjøre noe med. Men: Livet forplikter, du må forvalte det ordentlig. Og hvis du ikke har samvittighet, kan du gå og hoppe i havet.

Hvorfor er samvittigheten så viktig for deg?

– Fordi samvittigheten ikke kan, eller bør, forhandles om. Er du først enig i at noe er uakseptabelt, kan du ikke sette de idealene på vent på sidelinjen. Da ber du ikke Dalai Lama gå inn bakdøra, og holder samvittigheten din på vent fram til Kina ikke er sinte lenger. Det gjelder på samme måte som at hvis du kjemper for en minoritet, kjemper du ikke bare for deg selv, men for alle. Undertrykkelse og forfølgelse er amoralsk uansett hvem det gjelder. Den ene gruppen for den andre gruppen.

Med så mange kamper vunnet for homofile i dag, skulle du ønske at du hadde vokst opp nå i stedet?

– Nei, for da hadde jeg ikke vært meg. Jeg må være et sted der det er mer bråk og utfordringer. Slik har jeg alltid vært.

Hva har livet lært deg?

– At livet er ingenting i seg selv, det blir du selv gjør det til. Og at du aldri skal be om unnskyldning for å være til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter