'Jeg gjorde alt for å utsette møtet med meg selv'

Det er en mørk, kald ettermiddag på slutten av 50-tallet. Seksåringen Stein Kåre og kameratene har oppdaget at det går an å gå på isflakene utenfor bryggen. Den farlige leken er så spennende at de ikke merker at Stein Kåres far, kristenhøvdingen Kåre Kristiansen, har kommet.

Stein Kåre husker synet av farens tordenansikt i lyskjeglen fra gatelampa. Når de går inn døra hjemme får han beskjed om å vente mens faren går ut igjen med tollekniven i hånda. Gutten vet at han snart er tilbake med en bunt kalde bjørkekvister.

«Jeg har egentlig ikke lyst til å gjøre dette», sier faren og ber gutten ta av seg buksene.

Pensjonist. Stein Kåre Kristiansen smiler og nikker til sikkerhetsvaktene når han drar adgangskortet ved inngangen til Stortinget. Han trenger verken å skannes eller visiteres. I trappen spøker han med stortingsrepresentanter og rådgivere.

– Jeg føler meg hjemme her, sier han, og forsyner seg med grovbrød og sild i en av landets mest subsidierte kantiner.

Han er blant Norges største journalistsuksesser, i hvert fall målt i lønn. Nå må han belage seg på dyrere frokoster framover. Atten år i TV 2s politiske avdeling er over. Sammen med kona Siri Fossing og to små barn flytter han til Tvedestrand, der han skal være pensjonist, prate med vanlige folk og bare jobbe så mye som han vil selv.

– Jeg slutter frivillig og tror jeg har oversikt over konsekvensene, sier han og spretter opp når han hører rop fra utsiden. En flokk demonstranter protesterer høylydt mot helseministerens prioriteringer i Telemark.

– Det blir en stor overgang å forlate miljøet. Men det har vært et press også, alltid å ha en instant kommentar klar.

Stein Kåre Kristiansen ville egentlig ikke gi noe «personlig intervju». Første avtale trakk han seg fra på kort varsel. Han hadde ingen ting å si til leserne. Til slutt gikk han med på et intervju «til sommeren».

– Har jeg lovet det må jeg vel gjøre det. Men jeg har fortsatt ikke noe å melde, sier han når tiden nærmer seg.

– Eller noe ansvar for å tilfredsstille folks nysgjerrighet?

– Nei. Jeg har en relativt spesiell personlig historie. Den kan man google seg fram til.

Søket på nettet forteller at Kristiansen har 11 barn. To små, med sin nåværende ektefelle. Fem med sin forrige. Resten er fra ulike forhold. Han sier han ikke har ett for mye, men at historien ikke hører hjemme i avisen.

– Det kommer ikke noe godt ut av å utdype private svik.

SE VIDEO: – Meningen er å bruke våre talenter

Himmel og helvete. Stein Kåre Kristiansen er tilbake i barndommen igjen. Han snakker om moren, som han kaller «den faste grunnplanken» i livet hans.

– Hverdagene var mors. Hun vekket oss, la oss, laget mat og ba aftenbønn. Hun var et elskelig menneske.

Han retter seg opp når han nevner faren.

– Fattern jobbet. Dro før vi sto opp, og kom igjen etter at vi hadde lagt oss. Men det var stas når han var hjemme. Jeg husker den gamle bibelen hans, med streker i. Hver søndag ettermiddag tok han den fram og holdt andakt for oss.

– Noen vil lure på hvor varmt et menneske som slo ungene sine kunne være?

– He he. Til tider var det bare baken min som var varm. Jeg fikk masse ris. Fysisk avstraffelse var en del av oppveksten.

Kristiansen smiler litt og sier at det var mange fedre som slo på den tiden.

– Hans rollemodell var sin far. Min ble fattern – selv om jeg ikke har slått mine egne barn. Etter hvert oppdaget han forresten at det var verre for meg å få husarrest. Jeg tryglet om ris i stedet for husarrest, ha ha.

Han skyller resten av frokosten ned med sur automatkaffe.

– I min familie var himmelen en realitet. Helvete også. Ikke en abstrakt greie, men en akutt fare.

– Hendte det at du for eksempel knabbet noe i butikken...

– Absolutt.

– ... og bare skjønte at du kom til helvete?

– Nja... Jeg var nok flinkere til å rasjonalisere det bort enn brødrene mine. En gang samlet fatteren oss guttene for å forklare hva samvittigheten var: Noe Gud hadde installert i oss, en vond smerte i brystet når vi gjorde noe galt. Storebroren min sukket tungt, han kjente seg åpenbart igjen. Jeg sa: «Jeg kjenner ikke noe, jeg!»

Oppgjør. Søndag var møtedag i familien Kristiansen. Faren spilte mandolin i Misjonskirken på Nesodden. Guttene måtte sitte stille i flere timer. Møtetvangen varte helt til Stein Kåre og brødrene flyttet hjemmefra.

– Forferdelig kjedelig, men Misjonskirken ble på en måte vårt andre hjem.

I 1970 er Stein Kåre Kristiansen i militæret. Året med disiplin i kongens klær, blir hans store frigjøringsår.

– Jeg hadde utsatt oppgjøret med fattern og miljøet. Vet ikke hva det var, en slags lojalitet. Jeg hadde alltid forsvart ham når andre kritiserte. Men her oppdaget jeg andre sider av livet, jeg kom ut av båsen.

Han bestemte seg for å ta faren for seg. Si fra om at han ikke trodde på det Kåre Kristiansen sto for.

– Det var ikke lett. Jeg måtte ta litt av en sats. Fattern var en veldig kvass og dominerende mann. Jeg vil ikke si at jeg levde i frykt for ham, men jeg hadde en enorm respekt.

Oppgjøret ble dramatisk. Først og fremst for Stein Kåre.

– Jeg husker ikke helt hva jeg sa, jeg var mest opptatt av å håndtere følelsene mine. Fattern gråt ikke like mye, men han ble veldig lei seg. Det ble en veldig tung periode for ham.

Øl og anger. Frihetsfølelsen ble svimlende for den frafalne Stein Kåre, som nå hadde fått journalistjobb i Vårt Land.

– Det gikk opp for meg at når jeg ikke lenger trodde, da gjaldt ikke noen av lovene, påbudene og reglene lenger. Det ble nesten for mye for meg.

– Når troen forsvant gikk etikken samme vei?

– Ja, vi snakket om det på Tostrupkjelleren, den faste gjengen fra jobben med omtrent samme bakgrunn. Vi var enige om at mange fellesverdier er knyttet til kristendommen. At det var bra for samfunnet at det var sånn. Men reglene gjaldt ikke oss.

Flere av dem gikk senere over til VG. Kristiansen gikk først, han var reporter i USA og Moskva og politisk redaktør. I TV 2 møtte han igjen Vårt Land-kollegaen Pål T. Jørgensen.

– Pål og jeg hadde ungdomstiden i Misjonskirken sammen. Jeg spilte trompet og kornett i musikken. Pål spilte det vi fnisende kalte runkehorn.

Han fniser selv og forteller om høylydte diskusjoner og enda flere øl på det nå nedlagte samlingsstedet for journalister nederst i Lille Grensen. Kristiansen fikk diplom av serveringspersonalet med påskriften: «Siste vakt på Tostrup».

– Enkelte situasjoner endte med slåsskamp. Det er ikke noe jeg er stolt over. Men jeg liker å tenke at det ikke var jeg som begynte.

Om morgenen angret han.

– Jeg sørget for overskudd i Telenor ved stadig å ringe rundt og be om unnskyldning. For at jeg var for brautende og kranglete. Og for slåsskampene.

Smerte. Han rister litt på hodet. Sier han har oppført seg som en tosk. Og at han aldri lærte.

– Har yrket noe av skylden?

– Nei. Jobben og karrieren var det som ga livet struktur. Men ved valg jeg selv har tatt, ved måten jeg har levd på, har jeg skapt veldig mye usikkerhet for alle rundt meg. Mye av livet mitt har vært preget av svik og løgn. Jeg har satt familien på spill, har påført mange mennesker så mye smerte.

Han sier han har brukt mye tid på å komme til rette med fortiden.

– Har du tilgitt deg selv?

– Jeg har hatt veldig liten tid til meg selv. Det har vært poenget å unngå å ha. Jeg jobbet ekstremt mye. Gjorde alt for å opprettholde et forsprang på meg selv, utsette møtet med meg selv. Jeg klarte det lenger enn de fleste, så gikk det ikke lenger.

– Når skjedde det?

– For noen år siden. Det ble heftig.

Han rister langsomt på hodet.

– Det ble heftig.

– Var det noen som kunne ta imot deg?

– Ja. Men konsekvensene hadde allerede rammet andre. Folk jeg var glad i. Det er fortsatt en vedvarende plage. Jeg har ved min måte å organisere livet på – eller ved ikke å organisere det på – skadet alvorlig de jeg er mest glad i. Det er ikke noe annet å si om det.

Tro. Året er 2008. Stein Kåre Kristiansen er preget av oppgjøret med seg selv. Etter skilsmissen har han innledet et forhold til Siri Fossing. Hun er oppvokst i den lutherske frimenigheten Guds menighet på Vegårdshei. Nå er de hjemme hos hennes foreldre.

Kristiansen blir med på et møte.

– Da skjer det uventede. Jeg føler tilhørighet til et sted der jeg aldri har vært før. Det er noe med musikken. Plutselig er jeg hjemme. Jeg innser at jeg ikke har noen trang til å skyve det bort lenger.

Han tror det har med alderen å gjøre. Og at han er blitt pappa på nytt.

– Jeg har spurt meg hva jeg gir barna mine. Nå synger jeg sanger for dem. Kjære Gud jeg har det godt. Sånne sanger.

Han famler etter ordene nå. Dette er ikke Stein Kåre Kristiansen fra TV-skjermen.

– Det er en rar greie ved å ha vært borte. Jeg er utrolig keitete når jeg skal snakke om Jesus.

Han forteller om toårsmarkeringen av den yngste datterens dåp i Vålerenga kirke nylig. Foreldrene skulle følge barna fra stasjon til stasjon og fortelle fra bibelhistorien.

– Det var... Jeg ble stiv og klosset. Jeg, som har vokst opp i det, jeg fant ikke ordene.

Nå har Kristiansen bestemt seg. Han vil ha barna på søndagsskole.

– Det er ikke lenger en søndagsskole på hvert gatehjørne her i Oslo. Jeg regner med det lar seg ordne på Sørlandet.

Nåde. Han gleder seg som en unge. Flyttingen til Tvedestrand er nøye planlagt. Ekteparet har kjøpt et sørlandshus fra 1790. Kristiansen har kjøpt en liten snekke og fått hummerteiner til jul.

– Jeg har tenkt å tjuvtitte på lokalbefolkningen for å lære. Tror jeg kommer til å bli en sånn gammel mann som snakker med alle på bussholdeplassen.

Han famler fortsatt etter ordene når han sier at livet er en gave.

– Å leve uten løgn og svik... uten den skyldfølelsen og frykten som var en stor del av livet tidligere, det er mye enklere. Fortsatt er vissheten om det jeg har påført andre en skygge i tilværelsen. Men jeg kjenner samtidig en voldsom glede ved livet, slik jeg har det nå.

– Hender det at du takker Vårherre?

– Absolutt. Jeg har en veldig sterk følelse av at jeg lever i noe ufortjent.

Han sier at han har sendt opp en bønn om unnskyldning også.

– Jeg tror ikke det er noen med min bakgrunn som ikke ... hva er det de kaller det... sukker til Gud. Til å være noe jeg har tatt veldig kraftig avstand fra tidligere, prater jeg og Gud veldig mye nå. Det er blitt en del av livet.