Intet mindre

Det brøt løs i 2004 den dagen på hjemvei fra et bryllup på Sunnmøre. Selv om det ble sent kvelden før, dro hun og mannen Hans til øya Selja i Nordfjord. Som redaktør for Sjømannskirkens blad hadde hun laget et nummer om pilegrimer. Klosterruinene ute i havgapet like ved Stadt hadde hun fått høre at hun måtte oppsøke.

– Den reisen ble livsforvandlende. Det var en magisk dag.

Hun kjente det som om noe sto og dirret. Som om hinnen mellom himmel og jord akkurat der var litt tynnere, slik hun senere har hørt at kelterne har beskrevet det. Guiden fortalte at syke og barnløse drakk av kilden på Selja, og ba om helgenen St. Sunnivas forbønn.

– Året før hadde vi prøvd å få barn uten at det kom noen. Jeg tenkte at jeg fikk drikke av kilden. Jeg ba ikke om St. Sunnivas forbønn, siden jeg var lutheraner. Men jeg ba lenge til Gud. Etter en halv time visste jeg at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva, sier Ragnhild Aadland Høen.

Klostermotor. Datteren Sunniva ble til like etter. Barn nummer fem er ventet ved påsketider.

I fjor solgte Aadland Høen og mannen leiligheten på 65 kvadrat i Bergen og fikk leie en bolig rimelig. Pengene fra salget av leiligheten gikk til å kjøpe gården Tunold på Selja. Noen til skjøt inn mindre andeler.

Da gården kom for salg, så Ragnhild Aadland Høen det som sin oppgave å sørge for at den ble kjøpt for å sikre jord til et framtidig kloster. Lokale krefter har i flere år ønsket seg både kloster og pilegrimssenter. Andre deler av øya er eid av slekter i generasjoner eller fredet og må gjennom arkeologiske utgravninger først.

– For oss betyr det at vi ikke har mulighet for å kjøpe et sted å bo. Det er et stort steg å ta, sånn sett. Men noe inni meg sa ja med én gang og har gjort det hele tiden. Akkurat dette har jeg aldri vært i tvil om, sier hun.

– Hvorfor er det viktig med et kloster på Selja?

– Kirkehistorien viser at klostrene var avgjørende for kristendommens utbredelse i Europa, og i Norge. De er en motor i Guds rike, der bønn er hovedoppgaven. Hvis det begynner å vokse der, er det vekst på gang i Guds rike.

Aadland Høen mener alt ligger til rette. Selja er pilegrimsmål og en turistattraksjon, og hun mener stedet har en åndelig gravitasjonskraft, også uten kloster.

– Det er et hellig sted, rett og slett.

Nå venter hun på at det vokser opp noen menn som vil bli benediktinermunker der. Om hun får se det i sin levetid, vet hun ikke.

– Det jeg vet, er at jeg skulle gjøre det jeg gjorde.

Tvil i skapet. Hun innrømmer at det kan være vanskelig å ta radikale valg, men verre å nøye seg med kompromisser.

– Jeg har alltid vært en sånn som har leitet etter det beste av alt. Derfor kunne jeg ikke stoppe før jeg fant Den katolske kirke.

Da hun var 11 år skjedde noe hun tror ble avgjørende for at hun ikke avskrev Gud. Hun har vært på nippet. Familien bodde i Haugesund og flyttet noen få kilometer, til et stort hus i et av de bedre strøkene. Datteren ble ikke glad. Hun mistet vennene i det gamle nabolaget, og fant seg ikke til rette i det nye. Hennes nære og gode far ble travelt opptatt i en ny jobb med stort ansvar. En dag satt hun på rommet sitt alene, og kjente en dyp, eksistensiell ensomhet.

– Hvorfor lever jeg? spurte jeg meg selv.

Menneskets frie vilje hadde hun tumlet med en stund. Den skremte henne. Denne dagen gikk det opp for henne at det viktigste i livet er Gud, og det eneste som kunne stenge henne borte, var hennes egen vilje.

– Jeg satte jeg meg på gulvet og sa helt oppriktig til Gud: Hvis jeg noen gang er så dum at jeg går fra deg, har du herved min tillatelse til å bryte inn. Ikke bry deg om den frie viljen min!

SE WEB-TV-KLIPP: – Mitt liv får mening når det inngår i den store historien, sier Ragnhild Aadland Høen.

Siste sjanse. Det gnistrer i øynene til Ragnhild Aadland Høen. Tårene spretter ut. Minnet om den dagen på rommet sitter sterkt.

Hun vokste opp i en kristen familie som hørte til Den norske kirke, og var med i alt av menighetsarbeid. Etter videregående skulle hun begynne på medielinja på en folkehøyskole og betalte depositumet, før hun snudde helt og bestemte seg for å gå på bibelskole i Oslo. Gud skulle få en siste sjanse.

– Over flere år hadde jeg tatt all tvil og bare dyttet den inn i skapet. «Der er alt som jeg ikke tør å se på fordi det truer troen min». Til slutt åpnet skapet seg. Alt veltet ut, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det.

På bibelskolen hadde hun ukentlige samtaler med læreren Tove Rustan Skaar. De snakket om alt mulig, også hennes bilde av Gud.

– Gud virket fjern. Han var en som sa at han var glad i meg, men brydde han seg egentlig? Hadde han tid til meg? Hvem var jeg for ham? En av de største oppdagelsene var da jeg så at mitt gudsbilde var veldig formet av mitt farsbilde. Jeg hadde en far som var veldig nær og god. Men etter at vi flyttet, så jeg ham nesten ikke lenger, eller han hadde tankene på jobben. Det var ikke hans feil, han hadde altfor mye på seg. Men det preget altså mitt gudsbilde til jeg oppdaget det.

Fallskjerm. Det stoppet ikke der. Etter bibelskolen hadde hun flere år der basketakene med Gud fortsatte.

– Jeg testet ut litt forskjellige ting: klatret, hoppet i fallskjerm, prøvde elverafting, og møtte en del folk som ikke var kristne.

Våren 2000 var hun 23 år, redaktør for det kristne studentmagasinet Credo og bodde i Oslo. Hun husker spesielt en samtale den våren med en som tidligere hadde vært kristen. Den surret videre i bakhodet. Kristi himmelfartsdag hadde hun håpet å hoppe i fallskjerm. Men været var ikke godt nok.

– Jeg våknet opp til et helt ateistisk univers. Jeg hadde en rar opplevelse av at verden var blitt mye flatere, og en fysisk fornemmelse av at en dimensjon var borte. Jeg tenkte: «Vel, men dette skal gå fint. Jeg har venner, jeg har evner og skal greie meg fint i dette livet. Hvis Gud ikke finnes, er det trist, men sånn er det bare, og jeg må forholde meg til virkeligheten».

– Husker du hvilket argument fra samtalen som slo inn?

– Det var fortapelsen. Hvorfor skulle Gud skape masse mennesker bare for at de skulle gå fortapt? Hvorfor skulle han tillate noe sånt? Jeg har ikke vokst opp med helvetesangst. Jeg tenkte på de andre. Hvis Gud var allmektig, hvordan kunne han skape noen og tenke: «Han kommer til å gå fortapt»?

Hun reforhandlet sitt forhold til det meste.

– Jeg tenkte: «Hva skal jeg nå utdanne meg til? Det blir absurd å fortsette på kristendomsstudiene. Hva betyr nå penger for meg, sex, hvilke venner kommer jeg til å beholde, hvem vil det være unaturlig å være sammen med?»

Sånn gikk timene. På slutten av dagen snudde alt.

– Så bare kom Gud til meg. Den intellektuelle tvilen var ikke borte. Men tomheten og flatheten forsvant. Gud og evigheten kom tilbake.

Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte.

Landingen hennes ble at søket etter sannhet uansett ville føre henne til Gud.

– Han er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig.

I dagboken den kvelden skrev hun at hun ikke er redd for å slutte å tro, og ikke redd for å finne ut hva som er sant. Men hun er 100 prosent overbevist om at «det som har grepet meg er Sannheten».

Til sist tror hun Gud finnes fordi apostlene var villige til å dø.

– De gjemte seg først og turte ikke å være til stede. Men etter at de hadde møtt Jesus som var stått opp, gikk elleve av tolv i døden for ham. Martyrer i dag kan bli lurt av hva som helst. Apostlene var villige til å gå i døden for det de hadde sett selv. Oppstandelsen er en historisk hendelse som snudde opp-ned på hele menneskehetens historie. Derfor tror jeg at kristendommen er sann.

Den ene. Letingen stoppet likevel ikke. Den katolske kirke fikk et blikk fra henne i 1998 på ferie i Frankrike og Italia. Hun kikket opp i kuppelen i Peterskirken, der det står: «Du er Peter, på denne klippen vil jeg bygge min kirke», og fikk tårer i øynene.

Påsken 2004 var hun tilbake i Roma på reportasjetur for bladet til Sjømannskirken. Noen i følget beskrev Den norske kirke som Kardemomme by, der loven sier: «Du skal ikke plage andre, du skal være snill og grei, og for øvrig kan du gjøre som du vil». Ragnhild Aadland Høen savnet en kirke hun kunne stole mer på.

– Det er i Den norske kirke jeg er døpt og har fått troen, og jeg er takknemlig for alt jeg har fått der. Men jeg opplevde den teologiske oppløsningen i Den norske kirke som veldig sterk. Det kjentes som jeg måtte gå inn i Den katolske kirke for å være trofast mot det jeg hadde fått. Der gjenfinner jeg alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

En tro som du kan definere litt som du vil, passer ikke henne.

– Jeg har aldri vært tiltrukket av den individualistiske, relativistiske og postmoderne tilnærmingen til tro, fordi jeg ser at den leder bare ut i forvirring og splittelse. Det kan ikke være jeg som definerer innholdet i troen, men den må bli min ved at den finner feste i meg.

En viktig grunn var også den historiske kontinuiteten.

– Det gikk opp for meg at Den katolske kirke ikke er utspring av noe annet, den er ikke startet på 1500-tallet eller 1900-tallet. Den ble startet i år 33. Dette er den historiske kirken som Jesus grunnla på Peter. Da var det ikke noen vei tilbake. Jeg som elsker Jesus, kan ikke bli stående utenfor den kirken han selv innstiftet og som han i sin yppersteprestlige bønn så inderlig ba om at måtte være ett.

Og ikke bare det.

– Det er en guddommelig befaling. Jesus sier at vi skal være ett «for at verden skal tro». Så alvorlig er det.

– Betyr det at alle kristne burde gå inn i Den katolske kirke?

– Vi kristne utgjør Kristi legeme på jord, og jeg tror Jesus ønsker at kroppen hans skal henge sammen. Kristne som står utenfor Den katolske kirke har et delvis fellesskap med den, men jeg tror Jesus vil at alle skal ha fullt fellesskap med den. Han vil ikke bare ha en usynlig enhet, men også en organisk, synlig kristen enhet.

Guds historie. Der mener Ragnhild Aadland Høen at klosteret på Selja kommer inn, fordi alle kristne regner det som sitt.

– Jeg tror klosteret på Selja blir kjempeviktig for den store historien som skrives i Norge, for frelseshistorien. Det ligger et stort trosreservoar på Vestlandet. Før jeg konverterte så jeg mørkt på kristentroens sjanser i Norge. Nå er jeg full av håp.

– Ble du tiltrukket av Den katolske kirke fordi den har noe som går utenpå fornuft?

– Ja, men samtidig er det også Den katolske kirke som framstår som troens og fornuftens forsvarer i vår tid. Den sier fullt ut ja til menneskets fornuft og legger stor vekt på filosofi. Kirken har noen av de største tenkerne.

– Hva drømmer du om?

– Jeg drømmer om at folk skal finne veien hjem inn til Gud. Jeg ser hvor mye smerte og vondt som er forbundet med at et samfunn går bort fra Gud og hva det innebærer i enkeltmenneskers liv.

Noe av det tøffeste hun selv har opplevd de senere årene, var da hun og en venninne skrev artikkelen «Fire myter om abort».

– Å snakke med mennesker som har et så fullateistisk menneskesyn, som kun ser på mennesket som biologi og gå i direkte kamp med dem, er sånt som tar ufattelig mye krefter.

Hun synes det er trist at hovedparolen på kvinnedagen handlet om forsvar for abortloven og nei til legers reservasjonsrett.

– Å gi livet videre, i ord og kropp, er meningsfullt for meg. For meg er det å vente barn farlig. Jeg hadde dødd i alle fire av mine fødsler hvis jeg ikke hadde født på sykehus. Men mitt barn skal leve om jeg så skal dø for det.

Hun tror livet får mening når hennes liv sammen med mange andres livshistorier går inn i den store, Guds historie.

– Meningen med dette livet er at jeg skal få velge det evige livet. For meg handler kristen tro om å velge livet. Jeg vil leve.