Nyheter

Hun elsker en mann hun ikke kan få

«Er viljen nok til å holde et ekteskap sammen?» spør kvinnen.

I desember skrev jeg artikkelen «Kjærlighets ingredienser» – om viljen, at den også må kobles inn for å verne om kjærligheten og få den til å vare. Og om å velge å bli værende i valg man har tatt også når de krevende og vanskelige dagene kommer. Det var noe av dette som fikk en av våre lesere til å sende dette brevet:

Til Du&Jeg

Jeg har lest innlegget til Steinar Ekvik flere ganger og kjent hvordan ordene manet frem sårheten langt inni meg, en sårhet jeg egentlig har lagt bak meg for mange år siden da jeg ble skilt fra min første mann. Den er tilbake hos meg på en annen måte i dag fordi jeg nå elsker en mann som virkelig har koplet inn viljen, men som ikke har fått kjærligheten til å vare i sitt ekteskap.

Separate viljer. For snart 40 år siden gikk jeg ut av mitt første ekteskap, giftet meg på nytt og fikk over 30 gode år sammen med min nye mann før han døde for noen år siden. Den gangen var det jeg som kanskje ikke hadde vilje nok? Ekvik skriver rørende godt og jeg kan dele mange av hans tanker om hva som er viktig i et samliv. Allikevel synes jeg han glemmer et viktig aspekt ved en samlivskrise, nemlig det at det alltid dreier seg om to menneskers separate viljer, tanker, holdninger og handlinger. Hvis et forhold som har «gått i vranglås» skal reddes og endres for virkelig å fungere igjen, må begge to ha den samme evnen, troen og håpet om at dette skal lykkes. Det må også være en ulmende glød under overflaten, en kjærlighet i «bunnen» som er i stand til å blusse opp igjen ved hardt arbeid og store forsakelser. I det virkelige livet er det mange som ikke makter dette. Mange strever og forsøker, men møter en kald skulder fra den andre som allerede er «ute» av forholdet i sitt sinn. Hadde oppskriften til Steinar Ekvik fungert, ville vi ikke hatt noen skilsmisser i det hele tatt?

Vond følelse. Det er vondt å kjenne på følelsen av ikke å mestre et samliv. De fleste går mange runder med seg selv og partneren før et brudd velges som eneste løsning. Det er ikke en enkel avgjørelse å ta. Ekviks innlegg får noen til å kjenne på skyldfølelsen - kanskje jeg ikke prøvde hardt nok!

I dag elsker jeg en mann som har bestemt seg for å holde familien sammen selv om det varme, nære kjæresteforholdet tok slutt for mange år siden. Tilbake er et vennskap som det er greit å leve med selv om intimiteten er borte. Rammen rundt hverdagslivet, huset, hytta, barna, vennene er viktig. Når et av hans familiemedlemmer trenger en ekstra trygghet på grunn av spesielle vanskeligheter blir det enda viktigere å holde seg til «fortet», koste hva det koste vil.

Hjerte og hode. Ja, det koster mye - savn, lengsel og forsakelser. Det betyr at han ikke kan leve ut sin kjærlighet til meg, men jeg bringer allikevel en glede og en trøst i hverdagen hans – på avstand. Jeg kan leve med å elske ham betingelsesløst med hjertet og hodet.

Kanskje denne ekte kjærligheten jeg er så heldig å oppleve er den eneste ekte kjærligheten, den som ikke krever å eie et annet menneske - akkurat slik Gud elsker oss - uansett hvor håpløse valg vi tar i livet!

Hilsen kvinne

Takk for brev og verdifulle tanker. Jeg er helt enig med deg i det at det må to mennesker til for å holde et forhold levende og for å arbeide med de vanskeligheter og utfordringer som samlivet gir underveis. Det er nytteløst at både kjærlighet, vilje og gode initiativ bare kommer fra den ene siden. Likevel tror jeg det alltid vil være slik at blant alle de faktorer som er avgjørende for om et forhold skal vare og være trygt, så er også viljen en av de viktige ingrediensene som begge i et forhold blir utfordret på.

Ulmende glød. Jeg har aldri ment at man skal koble inn viljen for å fortsette et forhold som er dødt eller destruktivt. Det er viktig å komme ut av relasjoner som ødelegger mennesker. For mange er det likevel slik du beskriver, at det er en «ulmende glød under overflaten» eller «en grunnleggende kjærlighet i bunnen» av et forhold. Så kommer det dager med motgang, sykdom, fristelser eller annen slitasje. Da kan det være viktig ikke bare å måle temperaturen på kjærlighetsfølelsen, men også koble inn viljen til å kjempe for den kjærligheten som er der, for det forholdet man har valgt og for å kjempe seg gjennom det som er krevende.

Det du beskriver sist er interessant. Hvis jeg forstår deg rett, er du nå glad i en mann som har valgt ikke å gå ut av sitt ekteskap selv om det du kaller «kjæreste-forholdet» er over for lenge siden, men at de har et vennskap som er sterkt nok til at de har valgt å holde familien sammen. Hvis dette er noe denne familien lever godt nok med, tror jeg det er viktig at et slikt «avstands-kjærlighetsforhold» som du beskriver dere har, ikke kompliserer dette. Et slikt valg de har tatt, er krevende og vil nok i de fleste tilfeller både være truet og forstyrret av andre typer kjæresteforhold om det er i nærhet eller på avstand.

Krefter. Det er umulig å skrive, diskutere, belyse kjærligheten, viljen, forholdet mellom voksne og voksne og barn, uten at det pirker bort i både sårhet og skyldfølelse, som du også skriver om i ditt tilfelle. Det vil likevel ikke være noe god løsning hvis man skulle slutte å sette lys på krevende og utfordrende sider ved livet, for å unngå at sårhet og skyldfølelse skal bli berørt. Når vi drøfter slike temaer i private samtaler, i diskusjoner – skriftlige eller muntlige – er det viktig at det skjer på en måte som kan ikke fratar oss krefter eller knuger oss ned, men som kan bli til hjelp både for oss og andre når vi skal leve vårt liv videre så godt vi kan.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter