‘Har du vært sjømannsprest, eller?’

En av de største kompliment man kan få som kirkelig ansatt: «Du har vel vært sjømannsprest, du?». I folks bevissthet er det en svært sosial mennesketype som er en sterk miljøfaktor, god til å kommunisere med de fleste, humoristisk, raus og inkluderende.

Det å arbeide i kirken innebærer ikke bare at en følger en arbeidsinnstruks som forteller hvilke oppgaver den ansatte selv skal ta seg av innenfor normal arbeidstid.

De fleste stillinger har det ved seg at de må knytte til seg frivillige hvis man skal nå de mål som menigheten har satt seg og som er forventet. Det trengs mennesker som engasjerer seg av ren idealisme, av engasjement for saken eller i ren lojalitet overfor den ansatte som trenger hjelp. I de fleste menigheter er det en kamp for å få motiverte og dyktige folk til å stille til valg til menighetsrådet. De ansattes hverdag vil bli sterkt preget av om de har et oppegående menighetsråd eller ikke.

Råd og utvalg. Det bygges opp utvalg av frivillige rundt stillingene. Kateketen forsøker å få til et undervisningsutvalg. De trenger frivillige til gjennomføring av weekender og leirer, baking, dekke på og gjennomføring av foreldresamvær og miljøtiltak, fasteaksjon, ordne med konfirmantkapper og mye mer. Er man så heldig å ha en lønnet diakon, er det ønskelig med et diakoniutvalg for å få frivillige til å være med på å nå så mange som mulig med omsorgsarbeidet.

Organister og kantorer trenger mennesker for å ta ansvar i arbeidet med kor og andre musikalske tiltak, alt fra babysang til møte med demente på sykehjem. I dag er det få prester som forbereder gudstjenester uten at det er i samarbeid med flere frivillige aktører. Det er kirkeverter og klokkere, dåpsverter, ministranter og noen som skal kjøre lyd. Andre skal lese tekster og ha ansvar for projektor.

Det arrangeres frivillighetsfester og andre tiltak for at så mange som mulig skal trives og oppleve det meningsfylt å være med. Da hjelper det å være sosial og utadvent!

Utadvendte. Det er viktig at menighetens medlemmer bruker sine evner og nådegaver og kjenner at dette er deres menighet. Det er likevel en krevende utfordring, både for innadvendte og utadvendte, å ha et arbeid der du ikke bare kan basere deg på andre ansatte som er lønnet for å gjøre en jobb.

Frivillige kan når som helst trekke seg hvis de ikke trives, har tid eller det kommer andre ting på som de må eller vil prioritere. Mange ser derfor etter ansatte som er utadvendte og sosiale og som har lett for å få mennesker med seg.

Utfordring. Jeg ser det som et problem og en utfordring at det må være plass for ulike mennesketyper i en stab.

Det finnes mange drivende dyktige mennesker som ikke er spesielt utadvendte og sosiale. Ikke alle er gode på å arbeide i team. Noen er mer rolige og innadvendte. Noen henter sin styrke mer i stillheten enn i sosiale sammenhenger. Noen arbeider best på egenhånd og er mer solospillere av natur. Ikke alle er like pratsomme, men kan ha svært mye å si og gi når de først tar ordet. Noen henter energi fra samspillet med andre mennesker og er i sitt ess når de er i selskap med andre. Andre henter sin energi fra refleksjon i stillhet og kjenner at for mye sosial samhandling tapper for krefter.

Teamarbeid. Før var det mer godtatt at presten var solospiller. I dag er det ikke noe videre å ha på sitt rulleblad. Det blir stadig færre yrker hvor en ordner jobben alene. Nå er det krav om samhandling og teamarbeid på stadig flere fronter. Det passer ikke for alle. Det blir mindre rom for de som av natur er mer individualister, solospillere, introverte og som går litt mer stille i gangene. Her har vi som kirke en utfordring. På Jesu Kristi legeme er det som kjent mange lemmer med svært forskjellige funksjoner. En sterk menighet vil bære preg av forskjellighet. Det gjelder både blant frivillige og ansatte.

Hva tenker du om dette? Kan man forvente at kirkelig ansatte skal være av en spesiell mennesketype, eller er det rom for de innadvendte?

Skriv en mail med dine tanker på steinar.ekvik@vl.no eller på verdidebatt.no/stekvik.