Guds og ­menneskers barm­hjertighet

Jeg hadde så smått begynt å tenke på at min neste spalte­ skulle handle om barmhjertighet da pave Frans kom meg i forkjøpet. På nyåret ble hans bok Guds navn er barmhjertighet utgitt i 86 land samtidig.

Boken har et enkelt, men samtidig vanskelig budskap: Å åpne seg for Guds barmhjertighet og selv å være barmhjertig mot ­andre.

Det er ikke merkelig at vi er flere som i tider preget av sosial uro og pessimisme henter frem grunnleggende begreper og forestillinger som kan gi både fornyet håp og peke på retninger.

Begrepet barmhjertighet er sentralt i flere, om ikke alle, de store religiøse tradisjonene. Men det finnes ulike syn på hvordan begrepet skal forstås, hvorfor det er så sentralt, og på hvilken måte det kan få praktisk relevans.

LES OGSÅ: – Når paven snakker om barmhjertighet, lytter verden

Vid betydning

I Koranen ­tematiseres denne verdien ­allerede i de første ordene. Teksten innledes med formuleringen bi-smi-llahi r-rahmani r-rahim: I Guds navn, den barmhjertige forbarmeren.

Som Wilhelm Schencke/Harris Birkelands oversettelse (1952) fint får frem, er de to ordene «barmhjertige» og «forbarmeren» både semantisk og etymologisk beslektet. Einar Bergs mer konvensjonelle oversettelse (1980) «I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn», får på sin side frem at ordenes betydning favner vidt.

Den fellessemittiske roten ­r-h-m er ifølge de tidlige leksikografene knyttet til grunnbetydningene overbærenhet, velvilje og godhet. Herfra utledes et ord for nært slektskap rahim, som også er navnet på livmor. Dette skaper bilder av noe som omslutter, beskytter, og gir næring.

Av samme rot utledes også det abstrakte begrepet rahma – barmhjertighet. Alt i alt opptrer de ulike utlegningene av roten over 300 ganger gjennom koranteksten, foruten at formuleringen gjengitt over innleder alle så nær som ett kapittel.

Det er imidlertid ikke først og fremst det abstrakte begrepet barmhjertighet, men de to nært beslektede adjektivene som med ulike nyanser beskriver Guds ­aktive barmhjertige kraft.

Et tema i klassisk koraneksegese har vært å diskutere lik­heter og forskjeller mellom de to ­begrepene.

LES OGSÅ: Pave Frans har bestemt at 2016 skal være et Barmhjertighetens år

Guds vakreste navn

al-Rahman, som alltid står i bestemt form, brukes utelukkende om Gud og har blitt forklart som den som omslutter hele universet med sin barmhjertighet. ­Rahim, som opptrer både i bestemt og ubestemt form, kan beskrive både Gud og mennesker, både absolutt og betinget barmhjertighet.

Disse to ordene er også de første i en rekke substantiver og ­adjektiver som i Koranen omtales som Guds vakreste navn.

Blant de mange navnene (tradisjonelt teller de 99, men det finnes ulike opplistinger), finner vi de som benevner Guds opphøydhet og allmakt, så vel som de som benevner Guds sannhet og rettferdighet, tilgivelse og kjærlighet.

I flere tradisjoner er disse­ navnene utgangspunkt for teologiske,­ eksistensielle og etiske­ refleksjoner. De viser til ulike aspekter ved Gud og er ­absolutte kvaliteter og verdier som kan reflekteres i et etisk rammeverk som vi kan forme våre liv etter.

Alle like for Gud

Det er en kvalitativ forskjell mellom et teologisk fundert begrep om Guds uendelige og komplette barmhjertighet, og barmhjertighet som et mellommenneskelig dydsetisk-orientert begrep.

Mens den barmhjertigheten som utgår fra Gud utspiller seg i en hierarkisk relasjon, fordi Gud er den som gir og mennesket mottar, så er mellommenneskelig barmhjertighet basert i horisontale relasjoner mellom mennesker. Mennesker er i sosial forstand ulikt rustet til livets utfordringer og inngår i ulike former for sosiale rangordninger, men overfor Gud er alle på lik linje, og like trengende.

Det er en del av livets grunnvilkår at vi alle har øyeblikk eller perioder hvor vi selv er avhengig av andres barmhjertighet. Selv den mest privilegerte og selvstendige person har vært et hjelpeløst spedbarn, og kan igjen komme til å bli hjelpeløs.

Men også i mindre dramatiske sammenhenger har vi våre høyst hverdagslige behov for en barmhjertig velvilje som tolker våre handlinger og ord i beste mening, for overbærenhet og tilgivelse, for omsorg og vennlighet. Og mens Gud alltid er den som gir, er vi mennesker vekselsvis mottakere og givere overfor hverandre.

Dette etiske fundamentet for barmhjertig handling kan derfor også begrunnes sekulært, i en form for egeninteresse. Barmhjertighet kan slik forstås som en universell og human verdi som anerkjenner andre menneskers likeverd.

LES OGSÅ: Hvordan kan vi tro på en fattig, sårbar Gud

Ikke alltid entydig

Det er ­likevel når begrepet barmhjertighet skal operasjonaliseres i praktisk etikk at normkonflikter kan og vil oppstå.

En helhetlig etisk tenkning som bygger på Guds egenskaper og vakre navn kan ikke ta utgangspunkt i ett navn eller én verdi alene. I stedet må man forstå de ulike verdiene i lys av hverandre.

Den etikken som er fundert i en bestemt religiøs tradisjon må også forplikte seg på denne, men det betyr ikke at denne tradisjonen alltid gir entydige svar. Den etiske refleksjonen må ta inn over seg at vi selv må ta ansvar for å prioritere når dilemmaer oppstår, og at vi kan komme frem til ulike svar.

Likevel: Koranteksten, også de enkelte kapitlene, innledes med ordene «i Guds navn, den barmhjertige forbarmeren». Det er en stadig tilbakevendende og kraftfull påminnelse om den forpliktelsen Guds barmhjertighet legger på oss.