Går det an å holde tonen i 800 år?

LEIPZIG: En rå høstdag, en trikk på knirkende skinner i retning Johann Sebastian Bach gate 1 i Leipzig – St. Thomas-skolen, hvor et av de edleste guttekorene i verden holder hus. I Bachs gate, selvfølgelig. Jeg har bedt om å få være med på en prøve. Det var ikke lett, det vil si – de var ikke spesielt opptatt av å få besøk. Dirigentlegenden Georg Christoph Biller, Bachs 16. etterfølger som Thomaskantor i Thomaskirken, tar ikke i mot folk i utide, fikk jeg vite. Så hadde Biller sjekket og funnet ut at det var ikke «et av disse forferdelige turistmagasinene» han skulle bruke tid på. Og her sitter vi, tolken og jeg, foran en røslig kar med varmt, strengt, spiddende blikk. Midt i rommet maktdemonstrerer et flygel, rundt omkring ligger noter i uorden og kontinuerlig bruk. Biller har forlangt tolk siden han ikke er stø i engelsk. Jeg tar tegningen: Dette er ikke stedet for small talk, svarene på litt usikre spørsmål avleirer seg i én eller to setninger. Jeg skal vite, som han sa, at Thomanernes grunnleggende hensikt er «å lovprise Gud og holde Johann Sebastian Bachs musikk og hans arv i hevd».

Alle forholder seg til Bach. Slik må Bach ha sett ut, tenker jeg. Streng og rettferdig. Er det ikke sånn det låter? En mann uberørt av lunefulle svingninger. Og som lever med et par hundre år i kikkerten, ikke fra time til time.

– Jeg kan ikke nevne én komponist som ikke på et eller annet nivå, bevisst eller ubevisst, lånt eller avvist, ikke forholder seg til Bach, sier Biller. Det gjelder også pop, rock og jazz, mange er inspirert av Bachs mirakuløse rytme. Han tiltaler unge, han er en bro tilbake i tiden. Jeg ser at Bachs musikk og kraft hjelper guttene til også å takle andre ting i tilværelsen.

Eventyret, en må kunne kalle det det, startet for 800 år siden: Noen augustinermunker stiftet sangskole, St. Thomaskirkens sangskole og Thomaskirken (den opprinnelige) ble påbegynt – kirken ble «hjem» for det som etter hvert og nå er et av verdensmusikkens fineste guttekor. Midt i mellom da og nå, i 1723 og fremover, var Johann Sebastian Bach kantor, lærer og «thomanerne»s «sjef». Han skrev noen av sine viktigste verker her, her sprudlet han og her kjedet han seg. For han hatet å undervise i latin og inspisere sovesalene. Kantorstillingen var den gangen mer skolelærer enn kapellmester. Det vanligste spørsmålet om akkurat disse tingene, er: Når i havet fikk han tid til alt?

Kjeft og kjærlighet. Jeg står på trappen i Johann Sebastian Bach gate 1, høstgule blader faller som regn. Georg Christoph Biller sa at prøven begynner klokken fire, jeg var instruert: Man stiller presis. Rakkerunger i alle utgaver, med eller uten bukseseler, helst med saggebukser og hettegenser, Ipoder og dunk, dunk i øret og noter med fillete kant, under armen – de ser skrekkslagent alminnelige ut, de nærmest renner ut av internatet for å stå til rette for Biller. Alle skal inn gjennom døra samtidig. Et heftig leven. Plutselig er de i gang der inne, klokken er ikke fire – skal jeg snike meg inn? Eller: Har jeg noe valg? Innenfor klinger kromatiske løp i uforsvarlig høy fart, rent som en klar klokke. Jeg åpner forsiktig, halvt på gløtt, sniker meg inn – der stanser det, Biller stopper pianoet kontant midt i et tonesprell, «rakkerungene» reiser seg synkront, bukker, hilser og så er jeg glemt. Husket jeg å hilse? Ikke rart det blir noe av dette. Biller kjører hardt, én og én alene, halsbrekkende saker – den som ikke henger med, får beskjed så i hvert fall jeg rødmer. Ut på gangen, inn igjen – går det godt, er det ros opp til skyrøttene. Resept: Kjeft og kjærlighet. Kjeft og kjærlighet.

Musikk i kroppen. Ja, hva er det med Bach? Og hvorfor gnistrer han i øynene på små sangere? Bachs ustanselig levende rytme, er det nærliggende å si. Bachs orden, det duger også. Det er alltid godt å være i nærheten av orden. Er en det, kan en gå langt ut, uten å miste grepet. Antakelig er det ingen av delene, tenker jeg i samme rom som dem – det er det som ikke er så lett å sette ord på, det som bare gir og gir energi. Er en åpen for det, blir en fulladet. Den energien flyter under øvelsen, det er denne kraften Georg Christoph Biller henter opp i sangerne, ikke utenfor. De har for lengst oppfattet at musikk er noe som skjer i kroppen, noe kroppsvarmt noe – ellers er det ikke musikk. For Biller er «teknikk» selvfølgelig, guttene drilles, en og en, to og to, alle – men bare for at livet skal kunne utfolde seg hemningsløst, tonene forløses når ikke teknikken stenger. Bach beveger seg ledigst innenfor klare rammer, han var faktisk svært opptatt av tall og kvadrater. Ingen ting av dette er til å skjønne, det erfares.

Hard skole. Koret består av rundt 100 gutter fra 9 til 19. Thomas–skolen er en «alminnelig» skole, bortsett fra at guttene har har kor- og individuell sangundervisning flere ganger i uka og lærer seg å håndtere ett eller flere instrumenter bra. Søndag deltar de i gudstjenesten i Tomaskirken, fredag holder de konsert. Når de da ikke er på turné. Undervisningen er den samme enten de er her eller der.

– En hard skole, sier Georg Christoph Biller. Men guttene er fascinert av musikken, den er en stor verden med uhyrlige utfordringer. De liker det. Musikk har jo en annen evne enn ord til å uttrykke sinnstilstander.

– Er det noen som ikke holder ut?

– Det er alltid noen som ikke klarer trykket. Da bestemmer vi for dem, så slipper de å ta avgjørelsen selv. Det er jo et stort steg i livet de har tatt.

– Et prestisjetap?

– Ikke for guttene, nødvendigvis. Men for foreldrene, som opplever at de mister anseelse. Det er ofte dem vi må ta oss av.

– Og de som blir, ender ofte som sangere i verdenseliten?

– Noen. Men de fleste blir faktisk leger eller prester.

Å se. Thomanerne er blitt lost gjennom historien på det noen vil kalle «mirakuløst» vis – gjennom svartedød, tredveårskrig, religionstvister, nazivelde og østkommunisme. Det har gått godt, i hvert fall bra nok. Thomas-kantorene har holdt en diplomatisk kurs gjennom dønningene, bortsett fra Hans Joachim Rotzsch, som signerte kontrakt med Stasi. Det var deretter, et par år etter murens fall, at Biller tok over. Han er som Bach – han komponerer, er en ypperlig instrumentalist og dirigent.

Hva er det med Thomas? Som på sett og vis har «fulgt» guttene gjennom århundrene? Han som kom fra små kår, var fisker og ble apostel. Kjent som «tvileren» – Portugals, Parmas og Rigas beskytter, arkitektenes, murernes og steinhoggernes vernehelgen, teologenes trøst, han som blir «tilkalt» av folk med ryggsmerter, øyelidelser og par som ønsker seg et godt ekteskap?

– Thomas sier oss moderne mennesker noe, sier Georg Christoph Biller. Han var opptatt av tvil. Det er vi også. Vi må se før vi tror. Han så, det er en trøst.

«Gamle parykk». Bach er også trøst, tenker jeg. Det finnes neppe noen bedre kur mot en følelse av hjemløshet enn å høre innledningen til kantaten Vår Gud han er så fast en borg. Bach er en streng og from vismann som står på vennskapelig fot med selve verdensånden. Og samtidig en erketysk humorist som ble kalt «gamle parykk» av sønnene sine. Dette er Thomanernes arv. Dette som fremdeles, 300 år etterpå, er så kliss nytt at det plasserer han på de timelige hitlistene. Bach er et håndslag til enhver tid. Biller er bevisst på det.

Så hva er det med disse guttene, hvorfor tar de verden med storm? Har Biller en formel?

– Et kor, som et orkester, forandrer klang, alt etter stemmene en har til rådighet. Akkurat nå kan jeg nevne fire ord som gir «thomanerne» klang: Lys, klarhet, varme og kraft, sier Biller.