Fra helt til idiot

– Har du gjort leksene dine? spør mor.

– Mm..., svarer det mumlende bak en altfor stor hettegenser, bøyd konsentrert over dataspillet.

– Hvordan var det på skolen i dag? spør far i huset.

– Som vanlig, svarer hun mens musikken dundrer og øreproppene nesten hopper ut av ørene, og hun låser seg inne på badet med Mac-en og sminkesakene.

Det er så vidt han klarer å løsrive seg til middag. Hun forsvinner ut etter et par munnfuller mat. Skal treffe jentene, har det travelt, skal planlegge, skal bare...

Tenåringen. Flott, hengslete, vakker, kvisete, usikker, selvsikker, engasjert og totalt uinteressert.

Alt veksler så fort. Mamma var best – nå er mamma bare teit. Pappa var sterkest – nå vil hun helst at han skal være usynlig. Skolen var gøy – nå er den bare pes, teite lærere, feil fag.

Du syns kanskje at du hadde begynt å få dreisen på å være forelder når førstemann var ferdig med barneskolen. Dette går bra! Flink og kjekk og arbeidsom. Selvstendig og kreativ. Sosial og aktiv. Du var egentlig riktig fornøyd med resultatet. Ikke det at det bare har vært en dans på roser å være mor og far, men du syns liksom at barnet var i ferd med å bli et flott lite menneske.

Og så blir alt snudd på hodet over natta.

[ Les flere Du og jeg saker ]

Livet er nå. Det er et slit å få han opp om morgenen, han virker som han er i sin egen boble hvor det ikke er plass til noe eller noen andre. Hun protesterer på alt, høylydt eller stille saboterende. Skolen og skolearbeidet er plutselig totalt uinteressant. Karakterene synker, du tror ikke lenger at han har gjort leksene selv om han sier «mmm...» og du har tolket det som et ja.

Lukker du opp munnen, beskylder de deg for å ikke stole på dem, at det er lærerne som har skylda, at prøven ikke var varslet. Eller de er så forelsket at det bare ikke er mulig å oppnå kontakt med dem om slike vanlige, hverdagslige ting. Framtiden er langt der framme. Livet er her og nå, og det er fantastisk, supert eller kjedelig og håpløst. Berg-og-dalbane i følelser og tanker. Og det er ikke spesielt stor plass til mamma eller pappa i dette tenåringslivet.

Råd. Så hva skal stakkars foreldre gjøre?

· Pust dypt – tenårene går over - for de fleste uten at store katastrofer inntreffer!

· Ro ned egne følelser – kjefting hjelper ikke.

· Tenk klokt – du vet at angrep er et kjent forsvar som sjelden er hjelpsomt. Stillingskrig bringer ingen videre.

· Lytt godt – du har fått to ører og en munn!

· Se og bekreft barnet ditt – de har blitt store utenpå, men er fortsatt ganske små inni og trenger som alle andre positiv anerkjennelse, ros og støtte.

· Vær tilgjengelig – når du minst aner det kan poden ønske seg en fortrolig prat på sengekanten eller ved kjøkkenbordet en sen nattetime.

· Henvend deg til den fornuftige siden hos den unge fra din omsorgsfulle foreldreside.

· Når du blir motløs - hent støtte der du finner det. Andre tenåringsforeldre kjenner seg igjen og kan gi hverandre hjelp og trøst og gode råd.

· Finn nøytrale allianseparter – hvor tenåringen selv kan finne fram til den kloke måten å ta grep om eget liv.

· Søk hjelp i tide – hvis du tenker at tenåringen ikke selv klarer å hente seg inn på rett spor.

Løsrivelse. Mange foreldre lurer på hva de skal gjøre for å få ungdommen til å ta inn over seg hvor viktig det er å jobbe med skolearbeidet.

Den unge er i ferd med å løsrive seg fra sine foreldre og ta mer ansvar for seg selv, det er en naturlig utvikling. Men mange unge tar ikke særlig kloke valg i denne perioden. Å bli selvstendig innebærer både å kunne velge det gode og det dårlige. Som foreldre er kunsten å støtte barnets selvstendiggjøring og løsrivelse samtidig med at de fortsatt skal bestemme over og råde barnet i mye.

Mange protesterer, aktivt og høylydt eller passivt aggressivt, hvis de blir presset hardt på noe. Noen gjør lekser og skolearbeid fordi det har blitt krevd av dem, men uten egen motivasjon til læring og forståelse. Det går da ofte raskt i glemmeboka igjen, men kan selvfølgelig gi grunnlag for karakterer og gjennomføring av skolen.

Noen foreldre lokker til innsats ved å betale for gode karakterer. Det tror jeg ikke er noen god løsning. Belønningen ligger i resultatet og ikke i arbeidet og innsatsen. Da motiveres de ikke til å ta ansvar for egen læring. Alle kan heller ikke få toppkarakterer, men alle kan lære seg å arbeide strukturert og samvittighetsfullt og gjøre sitt beste. Det er innsatsen som bør applauderes.

Følg opp. Fortsett å være interessert, delta i utviklingssamtaler på skolen. Følg tett opp og vær interessert i innholdet i hva ungdommen lærer på skolen. Hør etter om tenåringen selv har den minste bekymring for om dette går bra – det er i tilfelle et gyllent øyeblikk hvor dere kan snakke om hva som må til, hva som hjelper, osv.

Drøft med ungdommen på hvilken måte han eller hun selv mener at hun lærer best. Hva mener han selv må til for at han skal gjennomføre skolearbeidet daglig. Still krav om at skolen har høy prioritet, men la gjerne ungdommen selv komme med konkrete innspill på hvordan han eller hun tenker å gjennomføre det på en god måte. Det er en måte å utvikle selvstendighet med ansvar.

Mer hjelp. På forskjellige hjemmesider på nettet som er særlig rettet mot ungdom kan dere finne masse relevant stoff. Ung.no er en slik kvalitetssikret side hvor både foreldre og ungdom kan finne tips og ideer, kommentarer og informasjon om viktige temaer i ungdoms liv. Kanskje kan ungdommen finne hjelp til selv å legge en strategi.

Lykke til med tenåringsforeldrearbeidet!

[ Les flere Du og jeg saker ]