Flørt på jobben gir energi – eller panikk

En leser skriver:

«Jeg bygget opp sterke følelser for en kollega. Han var nok først interessert i flørt, smiger og kurtise. Jeg ble meget smigret av å være den utvalgte. Jeg visste at han hadde kone og barn. Men kunne en ikke ha dypt fortrolig vennskap med en av det annet kjønn selv om en var bundet til en ektefelle? Mye tydet på det når jeg så meg rundt, jeg syntes faktisk ikke det var særlig sjelden jeg la merke til eller hørte om slike «par». Men var det rett, var det forenlig med troskapsløftet, kunne det rett og slett bli en fallgruve? Mange har falt i den. Til tross for en uro i bakhodet om at dette var imot idealene jeg hadde, fant jeg stadig momenter for at dette var ok, og trass uroen i underbevisstheten, bagatelliserte jeg det i bevisstheten.

[ LES ARTIKKELEN OGSÅ PÅ VERDIDEBATT - OG SI DIN MENING ]

Spennende. Jeg har lett for å komme i kontakt med mennesker og mot til også å kontakte menn jeg syntes var interessante, det skulle bare mangle. Det var spennende og jeg var nysgjerrig. Hvordan var andre menn sammenliknet med min mann? Følelsene utviklet seg, men jeg forsøkte å tilsløre at også kjønnsdriften begynte å gjøre seg gjeldende. Etter hvert ga han til kjenne sin holdning at det var sterke følelser og ikke nødvendigvis ekteskap som legaliserte sex. Jeg ante at han var rede til det. Ga det meg et kick? Ja, det gjorde nok det, men det måtte jeg skjule for all del – både for meg selv og for mannen min. Han var vel ikke så observant?

Ante. Selvfølgelig ante han det – slikt kan ikke skjules i et ekteskap særlig lenge. Før eller siden kommer det for dagen. Han gikk inn på meg og jeg måtte erkjenne tingenes tilstand, forsøkte å bagatellisere det, så mye som mulig. Mannen min fikk en sjeleskade, antagelig for livet. Det ble min største lidelse i livet selv om jeg ikke var fysisk utro, men hva er troskap? Det skjøre, vare og gudgitte i kjærlighet er ikke noe en kan gå inn og ut av som det passer, det gir en skade som ikke kan leges. Noen, kanskje mange, har hatt slike og må bære dette tapet for resten av livet.»

Hilsen fra meg

Kjære deg

Dette er ikke første gang jeg tar opp det å bli forelsket i andre, men det gjør det ikke mindre viktig. For vi mennesker er skapt til å tiltrekkes hverandre, både i følelser og i kjønnsdrift. Dette endrer seg ikke i særlig grad om en finner den rette og gifter seg. Helt uavhengig av eget lykkelig samliv, kan lynet plutselig slå ned og en registrerer tydelig at en er forelsket eller tiltrukket av en annen, som ikke er ens partner. Sånn er det, og sånn må det være. Spørsmålet er hvordan en håndterer dette i sitt eget liv.

Panikk. Noen får fullstendig panikk og handler ut fra det, enten til hodestups å følge opp de nye følelsene, eller bli totalt avvisende. Andre fylles av energi og glede og nyter det på en fornuftig og god måte. Andre igjen blir plaget av moralske anfektelser og blir veldig skuffet over seg selv. Og det finnes flere reaksjoner, også noen som er en kombinasjon av disse nevnte. Vi reagerer veldig forskjellig på noe som er så tabupreget som dette, og vi må tillate oss å reagere slik det faller naturlig. Det vil aldri være en naturlig reaksjon som er problemet, men hva vi så gjør med den.

Det er ikke utroskap å reagere. I slike situasjoner vil det være lurt å hente fram sine egne idealer, tenke litt på hvordan en selv ville tenkt og følt dersom det var motsatt. Og til syvende og sist; måle dette opp mot sin egen troverdighet og ønske om å bli opplevd som en person med integritet.

Åpenhet om alt? Et annet spørsmål som naturlig kommer inn her er idealet om den store åpenheten mellom ektefeller. Skal en fortelle alt en føler og tenker om seg selv, sin partner eller andre? Hvor sunt og hensiktsmessig er det med for stor grad av åpenhet, når vi vet hvor mye rart, stygt, umoralsk som går gjennom hodet? Ikke minst alle de merkelige følelsene som vi ikke makter å kontrollere eller hindre i å dukke opp?

Jeg tror mange ektefeller enten er for åpen eller for lite åpen mot hverandre, begge deler fungerer som regel dårlig. For ærlig og åpen kan fort skape vanskelige samtaler og spekulasjoner, der den andre kanskje lurer på: hvorfor forteller hun meg dette? Er det nødvendig at jeg vet alt dette? På den andre siden vil stor taushet om ens eget liv og følelser lett kunne skape spekulasjoner og mistillit.

Raushet og tillit. Jeg tror vi må være litt rause og forståelsesfulle overfor hverandre. Ikke still strengere krav til den andre enn til seg selv i samlivet. Tillit til hverandre er ett stikkord, men også det at en nesten regner med at den andre kan bli forelsket i andre, uten at det skal ødelegge noe mellom dere. Men det finnes grenser her for hvor langt en kan la dette gå, og hvor mye tid og oppmerksomhet det skal få. Det må aldri være noen tvil hvem som er førsteperson i hjerte og hode, det skal være den du har lovet troskap. Hvis det ikke er slik, har du navigert deg inn i farefullt farvann.

Her er noen tips:

– Ikke fortell om dine følelser verken til den det gjelder eller til kollegaer, for da vil det bli vanskelig å få til en diskré og god avslutning på situasjonen. Dessuten vil dette sette personer som ikke skal være involvert, i en ubehagelig situasjon.

– Ikke oppsøk eller skap situasjoner i jobbsammenheng som bidrar til å ta forelskelsen 
noen hakk videre eller at situasjonen rett og slett kommer ut av kontroll.

– La heller de gode følelsene bli til en lysere jobbhverdag og til litt energi som en bekreftelse på at du er normal og levende.

[ LES ARTIKKELEN OGSÅ PÅ VERDIDEBATT - OG SI DIN MENING ]