Fattigmanns røst

– Jeg hater å si dette her.

Ellen Hageman stopper plutselig opp. Hun har snakket om at hun og familien på seks lever omtrent på fattigdomsgrensa. Om hvordan det er å ha så lite penger at de noen ganger må spise linser en uke for å få hjulene til å gå rundt. Og hvor vanskelig det er å si det høyt, fordi hun da antyder at hun er bedre enn andre.

– Det er sånn. Bløarrgh.

Hun bøyer hodet ned mot bordplata og kaster liksom opp over den lyserosa voksduken.

Ikledd fiendebilde

I dag har hun knyttet på seg forkledet for 365. morgenen på rad. Hun har rundt førti, flere av dem har hun fått i posten.

Men i morgen er det slutt. Dagen skal markeres med å skjøte alle forklærne sammen og henge dem som en flagrende, fargerik forkleparade på utsiden av det hvite huset, som ligger i sentrum av Gvarv i Telemark omringet av et gjerde av orgelpiper.

Da Ellen Hageman på kvinnedagen i fjor bestemte seg for å gå med forkle hver dag i et helt år, var det for å kle seg i et fiendebilde, gjennom 50-tallshusmoras favorittplagg.

– Jeg har ikke gjort dette for å få masse oppmerksomhet. Det har egentlig vært litt overveldende, sier Hageman.

Mange feminister har blitt provoserte av at hun kjemper for kvinners ubetalte omsorgsarbeid i en debatt som vanligvis dreier seg om kvinners rettigheter i arbeidslivet. I løpet av året har det blitt både aviskronikker, blogginnlegg, hjemme hos-reportasjer, opphetede twitter-debatter og nesten 500 bilder på Instagram. I tillegg til en bokkontrakt, med utgivelsesdato om to år.

LES OGSÅ: Ellen Hagemans innlegg på Verdidebatt

Døpt ved feiltakelse

Ellen Hageman vokste opp med en far som var ateist, og hun ble døpt ved en feiltakelse, fordi oldemoren plutselig hadde kjøpt en dåpskjole foreldrene hennes ikke kunne avslå. Hun ble derimot konfirmert borgerlig, og hadde livssynsundervisning på skolen.

De eneste kirkelige diskusjonene som fantes i familien, gikk på hva presten sa i år. På morssida gikk de nemlig i kirken på julaften, men synes ellers kristne var ubehagelig skinnhellige og dobbeltmoralske raringer.

Hageman begynte på musikklinja i Drammen midt i den verste tensingbølgen. Nesten alle i klassen var kristne, mens Hageman var klassens uttalte ateist.

– Det jeg ikke visste, var at de hadde bedt for meg, i bønnecellene sine. Heldigvis hadde de ikke sagt noe, for da hadde jeg blitt skikkelig fornærma.

Hun hang likevel med dem på tensingsamlinger i Bragernes kirke, men syns alltid det var noe rart med det kristne ungdomsmiljøet.

– Det var noe jeg ikke likte. Det var en konformitet der, og en egen type humor som jeg sto utenfor. Alle kodene føltes veldig fremmed.

Sto opp som kristen

Ellen Hageman beskriver det som deretter skjedde relativt nøkternt: En kveld i tenåra la hun seg som ateist, men da hun sto opp dagen etter, var hun kristen.

– Det var sånn: Bang.

Hun knipser.

– Men det må jo ha skjedd noe i løpet av den natta?

– Ja, det gjorde jo det, men jeg har ikke lyst til å fortelle for mye om det. Det kan hende jeg skriver om det i boka. Jeg har prøvd å fortelle det til folk, men da virker det så utrolig banalt.

Hun ler. Fikler litt med det røde plastperlekjedet hun har rundt halsen.

– Når det framstilles som tekst, blir det bare to setninger. Det var de to setningene som snudde mitt liv opp-ned, liksom. Det blir så lite igjen. Derfor har jeg ikke så lyst til å si så mye om det, sier hun.

– Men jeg har aldri tvilt på at Gud finnes etter det.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Meningsløst spørsmål

Etter å ha studert matematikk, formallogikk og filosofi på Universitetet i Bergen, valgte Hageman teologistudier. Det førte henne nordover, til jobben som sokneprest i Bjarkøy, en liten øykommune i Troms der husene er små og skaperverket stort.

– Perspektivene er mye riktigere der. Du skal ikke gå langt før du møter Vårherre. Folk sier «han» om været og havet.

Hun møtte en sterk skjebnetro, som har prega henne siden. De fleste der slo seg til ro med tanken om at våre dager er talte.

– Hvis det kom en storm og naustet gikk, var det ingen som spurte hva som var meningen med det, man bygde det bare opp igjen. Jeg tror ikke du kan løsrive meningen. Så fort du spør hva meningen med noe er, har du samtidig sagt at noe kan være meningsløst.

Slutta i jobben

I 2009 sa hun opp jobben i Bjarkøy og flytta til Gvarv. Familien hadde akkurat fått beskjed om at det et av de fire barna har en kronisk sykdom. Når Hageman får kritikk for at hun selv har valgt å være hjemmeværende, bare fnyser hun. Det var egentlig ikke noe valg.

– Jeg var sliten i utgangpunktet, men da jeg fikk den beskjeden, ble jeg i hvert fall sliten. Det gikk ikke lenger. Og det sa legen min også: Denne jobben kan du ikke ha i lengden. Så jeg sa opp, forteller hun.

Da visste de ikke hvor alvorlig sykdommen skulle bli.

– Vi hadde ikke råd til at jeg skulle møte veggen. Og jeg har aldri likt å levere barna mine i barnehage. Jeg har fått barn for å leve sammen med dem. Så det var ikke noe vanskelig valg.

I tida som fulgte fordypet Hageman seg i alt hun kunne finne om holocaust, både romaner, filmer og fagbøker.

– Jeg leste til langt på natt og gråt meg i søvn. Jeg gikk helt inn i det. Jeg skjønte etter hvert at dette var min terapi. Å gå inn i det at det grusomme skjer uten at man har kontroll over det. Folk mistet barn, men de gikk jo videre. Selve staten Israel er grunnlagt på alle disse skrøpelige menneskene. Men de levde. Og liv kan leves på så mange måter.

Hun kan ikke se for seg å legge skylda på Gud.

– Jeg kan ikke leve uten troen på Gud. Og Bruno og barna. Men samtidig vet jeg jo at jeg kan leve uten dem. Ikke det samme livet, ikke det jeg har lyst til å leve, men jeg vet jo at hvis de dør, så dør jo ikke jeg.

Her må Hageman stoppe opp et øyeblikk. Gi seg selv noen minutter til å hente seg inn igjen. Utenfor de blomstrede stuegardinene kan vi skimte et snødekt Lifjell.

– Jeg har stått ved siden av senga til ungen min og grått og grått og ikke visst hva som kom til å skje. Ingen av oss kan vite om vi må følge barna våre til graven. Vi vet ikke hvem som skal bære hvem.

Stemmen sprekker. Hun tørker noen tårer bak de runde, røde brilleglassene. Rensker halsen.

Hun understreker at det ikke trenger å bli kritisk. Familien lever ikke et håpløst liv.

– Men jeg kan ikke si at jeg ikke kan leve uten barna mine. For det vet jeg at jeg kanskje må. Den vissheten bør kanskje alle ta med seg.

[ Les flere Min tro-intervjuer her ]

Skape fellesskap

Hun var ikke redd for å slutte i jobben. Ellen Hageman var lei av det hun kaller «de tomme kirkebenkers teologi,» oppmerksomheten rundt hva kirken må gjøre for å få folk tilbake på gudstjeneste. Ikke tror hun på helvete, heller, så bjarkøyværingene bekymrer hun seg ikke for.

– På grunn av at jeg har kritisert folkekirken, tror folk jeg er en dønn konservativ kristen som tenker at vi må skille mellom de som faller utenfor og de andre. Men det er nettopp fordi jeg ikke tror at det finnes en fortapelse, at jeg kan si det jeg gjør.

Hageman mener det viktigste er å skape et fellesskap, «ikke lage en individualistisk servicekirke hvor folk kan komme og få det de vil ha.» Hun syns dessuten at homofilidebatten ikke er en god arena for å vise hvem kirken er.

– Ja, kirken skal være inkluderende, men vi må ha noe å inkludere folk i. Det spiller ikke noen rolle om de får gifte seg i kirken eller ikke når det ikke finnes noe fellesskap som kan støtte de menneskene som gjør det.

– Hvis det ikke finnes noen fortapelse, hva er da poenget med å være kristen?

– Hvis det finnes en fortapelse, hva er da poenget med å være kristen? Det syns jeg ikke har noe med saken å gjøre. Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Det er sannheten. Det er klart det er best for mennesker å tro på sannheten. Sannheten er frigjørende, selv om den gjør vondt.

– Men det står jo mye i Bibelen om fortapelse?

– Jo, men du finner begge linjene i Bibelen, selv om du finner flere deler som handler om fortapelse enn om at alle skal være med. Det er det som er fint med vår hellige skrift. Det er ikke en A til Å-oppskrift, selv om noen prøver å få den til å bli det. Jesus snakker i fortellinger, og det er vår jobb å ta disse fortellingene inn i vår tid.

På fattigdomsgrensa

Det smeller i ytterdøra, og en etter en kommer ungene ramlende inn. De går på en privatskole drevet av adventistene, der mange av familiene kun har en inntekt. Det syns Hageman er en fordel. Rikdommen vår bekymrer henne.

I taket i gangen er det festa to høyhælte gullsko, og over døra henger skiltet «Spyt ikke i kirken». Huset er innredet med loppisfunn, og er en hjemmekoselig eksplosjon av ulike farger og stilarter. Kjøkkenskapene er blomstrete, stuegulvet er malt limegrønt, og på veggene henger bilder av barna, ikoner og ulike fiskeslag.

Hageman mener kirken bør ta innover seg hvilken forbannelse som faktisk ligger i at vi har så mye penger.

– Vi skal takke Gud for tiggerdebatten, romfolk og alt som tvinger oss til å tenke i den retningen. Jeg har en venninne fra Eritrea som sier: «Nordmenn, de tror på olje og penger, de tror ikke på Gud.»

Hun mener det gjelder både kirken og henne selv.

– Det er en kamp å være kristen i et samfunn som er så rikt. Men jeg tror det ligger en frihet i å ikke ha særlig mye penger, selv om det er litt slitsomt å være såpass alene om å leve sånn. Jeg tror det er en frihet flere kan trives med. Jeg er like avhengig av velferdsstaten som alle andre, kanskje enda mer, men det er noe befriende med å stole på at alt ordner seg. At man ikke kan klamre seg til bankboka.

Nå lever familien på seks av mannens 70 prosent kantorstilling, ispedd noen frilansinntekter.

– Jeg har tillit til at Gud har en innvirkning på det også. Og når det ikke ordner seg, når bilen går i stykker, finnes det mennesker som sier «dere kan låne vår bil,» sier Hageman.

– Også føles det bare innmari kvalmt å si det.