Nyheter

Etter katastrofen

20 år er gått siden brannen på Scandinavian Star. Hvordan kommer man seg videre i livet hvis man mister noen i en slik tragedie?

I påsken ble vi minnet om at det er 20 år siden den tragiske ulykken med båten Scandinavian Star. Denne tragedien står ikke alene. Vi husker branner, andre forlis, flyulykker og tsunamien. Mange stiller seg spørsmålet: Hvordan går det an å komme videre i livet etter å ha mistet nære og kjære i en slik enorm tragedie?

Noen pårørende har latt seg intervjue nå mange år etterpå. Flere gripende og sterke historier er blitt fortalt. Livsveien videre ble så annerledes enn man hadde drømt om. Det ble dager og år med smerter og savn, valg og prioriteringer sterkt preget av det som skjedde. Livserfaringene satte sitt preg på livsinnhold, tenkemåte, tro og dyrkjøpt livsvisdom.

Ny glede. For utenforstående virker det nesten ufattelig at det går an å komme igjennom en slik tragedie. Men det går en vei videre for de aller fleste! Det er eksempler på mennesker som ikke makter å reise seg etter et stort tap. For de aller fleste blir det likevel en fremtid til tross for all fortvilelse og tunge dager. For de aller fleste blir det en underlig blanding av å leve med sorg og savn og samtidig la livet fylles med nytt innhold, nye opplevelser, forpliktelser, relasjoner, helger og hverdager. Det blir mange tårer, men også dager da smil og latter får rom i livet igjen. Sammen med et mørkt tomrom begynner noe å fargelegge livet. Savnet blir ikke enerådende, men det går igjen an å kjenne gleden over natur og farger, skjønnhet og de man fortsatt har å være glad i. Nye liv blir født, nye relasjoner bygges opp, alt handler ikke om død og fortid, men også om liv og fremtid.

Dette er viktig å legge merke til. Hvis vi selv en dag står oppe i en tragedie med begge beina, da er det viktig å minne seg selv om at det er utallige eksempler på at det er en vei videre også etter dette, selv om du verken ser eller forstår det akkurat nå. Veien blir lang, men du kommer ikke til å ha det slik for alltid, slik du har det nå når du står midt oppe i det hele.

Når vi har slått fast at det er en vei videre for de fleste, og også til et liv som er verd å leve, så vil denne veien være like mangfoldig som det er personer. En del fellesstrekk er det nok. Likevel er det ulikhetene, variasjonene og mangfoldet som er det mest iøynefallende og interessante.

Det som preger veien videre, er ikke bare ulykken. Det hver enkelt har opplevd før tragedien setter også sine spor. Har man gjennomlevd sterke tapsopplevelser før, vil det sette sin farge på helheten. Tidligere erfaringer med sorg og tap gjør noe både med personlighet, livserfaring og de mestrings-strategier vi lager oss i livet. Det blir avgjørende hvilken mennesketype vi er og hvilken legning vi har. Noen er i utgangspunktet mer depressive eller pessimistiske av natur. Dette vil også spille inn. Får man senere en trygg jobb, et godt ekteskap, trygg økonomi og god helse, så vil dette få følger for veien videre sammenlignet med en mer konfliktfylt tilværelse både på jobb og privat.

Relasjoner. Det som også blir avgjørende er den relasjonen man hadde til den eller de man mistet. Livet er nå engang slik at ikke alle har det bra sammen. Når man forholder seg til en stor gruppe mennesker som har vært utsatt for samme tragedie, vil man nødvendigvis møte alt fra folk som var umistelige for hverandre, til de som hadde kompliserte relasjoner til noen som omkom. Selv om dette ikke blir snakket mye om, så hører også det med til livets harde realiteter at dødsfall innebærer alt fra den dypeste sorg til lettelse og løsning på problemer for andre. Dette er noen av mange faktorer som gjør at det er vanskelig å si noe generelt om veien videre etter en stor tragedie.

Ulike behov. Det er viktig at omgivelsene tillater de sørgende å bære sorgen på en måte som er naturlig for dem. Noen blir i ettertid svært fokusert på dager og tidspunkter og føler at hvert år når den dagen eller den aktuelle tiden er der, så får man tilbake en del av de gamle og vonde følelsene. Andre er ikke så opptatt av datoer, men mer av hendelsen. Vi mennesker går ofte i svært forskjellig tempo med sorgen vår og vi får forskjellige behov. Hvor ofte skal vi gå på graven, hva skal vi gjøre med bilder, klær og gjenstander etter vedkommende? Noen vil selge huset for det er for mange minner der. Andre vil bli boende for der har de minnene.

Flere faser. En ung jente uttalte på et sorgseminar: – Det er ikke alltid verst først!

Etter et par år med mye krefter brukt til å mestre sorgen og hverdagen, ble hun innhentet av sterke følelser som hun hadde greid å holde på avstand ved hjelp av høyt aktivitetsnivå og iherdig innsats for å holde tritt med andre på skolen.

Evnen til å fortrenge hjelper oss til å ta inn vanviddet gradvis. Vi orker ikke ta inn over oss mer av tragedien enn at vi makter å holde oss på beina til neste dag. Slik går dagene. Konsekvensene av det som har skjedd vil etter hvert gå opp for den enkelte og sette preg på veien videre. De tyngste etappene kan komme på ulike tidspunkter for de som er rammet. Her gjelder det som en boktittel ga uttrykk for: «På seg selv kjenner man ingen andre.»

Noen blir veldig opptatt av minnemarkeringer, mens andre bevarer minner på en annen måte og opplever de gjentatte markeringene mer som en belastning og oppripping av vonde følelser. Jeg har snakket med krigsveteraner som samles jevnlig. De gjør det fordi de har gleden av å treffes igjen, men prisen noen av dem betaler er at de får et par uker med mareritt og søvnløse netter fordi det ripper opp i gamle vonde opplevelser.

Høy toleranse. I fagmiljøer er det ulike meninger om verdien av å stadig grave opp i fortiden. Noen mener at det viktigste er å ta tak i dagen i dag og fylle livet med nytt innhold som kan gi ny mening og ny glede. Det betyr ikke at man ikke skal gi sorgen og savnet rom og plass, men ikke dyrke den eller gjøre tragedien til et livsprosjekt man blir sittende fast i og som stenger for fremtiden.

Så blir det også viktig å minne seg selv på at tapet av et menneske kan være en like stor tragedie for en familie, som en stor tragedie som rammer mange. Selvfølgelig vil mediefokuset rundt store tragedier gjøre det spesielt. For oss som skal være medmennesker til støtte, trøst og hjelp er det viktig å vite at vi trengs like mye der tragedien gjelder en. Det er viktig at vi som står rundt de sørgende har høy toleranse for ulike måter å sørge på, for ulike behov og at vi ikke stenger de sørgende inne i våre forventninger om hvordan vi synes de bør ha det og ta det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter