Et moderne tabu

Barn i Norge har blant verdens beste forutsetninger for å oppleve et godt liv når vi tenker på de materielle oppvekstvilkårene. De fleste omgis stort sett av sunn mat, gode boforhold, gratis skoletilbud og utdanningsmuligheter, økonomiske muligheter til variasjon i hverdag, helg og fritid, gode sosiale velferdsordninger og et tilgjengelig og høykompetent helsevesen.

Likevel opplever mange barn at de strever med livet sitt. Strevet er ikke først og fremst knyttet til de materielle forholdene barnet lever i, men mer til de psykologiske virkningene av forskjellige sider ved livsbetingelsene. Jeg skal ikke bagatellisere det faktum at en del barn har dårligere, sosioøkonomiske oppvekstvilkår enn andre de sammenligner seg med i skole og omgangskrets. Har man betydelig mindre muligheter for å delta i de samme aktiviteter som andre unge på samme alder, kan være en risikofaktor for psykiske plager eller belastning. Men samlet sett vil jeg mene at det er godt for barn å vokse opp i Norge.

Går greit. Omtrent 25.000 barn opplever hvert år at foreldrene skilles eller går fra hverandre. I løpet av de siste 10 årene har altså om lag 250.000 barn opplevd at deres foreldre skiller lag. Det er blitt vanlig.

Forskning om barn og skilsmisser viser at det går bra med de fleste. Foreldrene er kloke i sin samhandling og sitt samarbeid etter bruddet, konfliktnivået er ikke altfor høyt og barna har det trygt og godt. Mange har også gode nettverk rundt seg. En god bestemorprat kan være svært verdifull når mor og far i faser kanskje har mer enn nok med seg selv og bruddet.

I vårt samfunn er vi svært opptatt av at barn og unge skal ha det bra, og det er slik sett viktig for oss som samfunn at også barn som opplever skilsmisse eller samlivsbrudd i egen familie får gode liv videre.

Tabu? Jeg har en opplevelse av at det i en viss grad har vært og er tabu å snakke om de negative virkningene av samlivsbrudd for barna. Det er krevende for voksne, som kanskje selv har vært i samlivsbrudd, å ta inn over seg at det er svært strevsomt for barn og unge å oppleve foreldres skilsmisse, og at det ikke går bare bra med alle barn som opplever dette. Vi vil helst at det skal gå godt!

Foreldre får ikke nødvendigvis innblikk i det deres egne barn sliter med i slike situasjoner. Mor og far syns at barna takler det bra; de sier det går greit, men barna forteller kanskje ikke hva de føler, tenker eller lurer på.

Beskyttende barn. Barn og unge beskytter sine foreldre, de er opptatt av hva som passer å si og gjøre for ikke å legge stein til byrden.

Jeg hører stadig forskjellig yrkespersonell fortelle historier om hvordan voksne pasienter og klienter knytter starten av sine egne psykiske vansker til foreldrenes samlivsbrudd. Jeg hører lærere fortelle at mange av disse barna strever med ulike skoleproblemer, har dårlig trivsel og lavt selvbilde. Helsesøstre i skolen oppsøkes av barn som er triste og lei seg fordi foreldrene krangler etter bruddet, at de samarbeider dårlig, at de ikke kan snakke med dem om hvordan de har det, for da vil det kanskje gå ut over den andre forelderen. De savner familien slik den var, og ønsker at livet ikke blir snudd på hodet flere ganger i måneden. Det er krevende å bo i ryggsekk og måtte huske på alt hele tiden. Å flytte mellom to hus er slitsomt. Voksne kan prøve det selv; det er det ikke mange som orker tanken på å gjøre i mange år. For mange av disse barna er tryggheten blitt rokket ved: Hjemmet og familien er ristet i grunnvollene. Mange føler skyld for foreldrenes brudd og gjør alt de kan for å være greie. Andre er fortvilte og blir sinte og aggressive, de sliter med andre relasjoner og kommer lett i krangel med voksne og medelever.

Forskning viser at en noe større andel av barn og unge med skilte foreldre enn barn og unge som lever med begge sine foreldre, sliter med angst, depresjon eller andre tilpasningsvansker som adferdsproblemer, skoleproblemer, lavt selvbilde og mistrivsel eller velværeproblemer. Unge jenter får det generelt litt dårligere etter hvert i tenårene, men tenåringsjenter med skilte foreldre har en høyere sjanse for å bli mer plaget med depresjon og andre psykiske plager enn sine medsøstre og litt mer enn tenåringsgutter.

Få hjelp! Hvordan gjøre det lettere for disse barna?

Det er selvfølgelig primært et ansvar for foreldre å opptre på en slik måte at de setter barna først og klarer å legge sine egne problemer til side når det er nødvendig. Godt foreldresamarbeid viser seg også å være svært viktig for barna. Hvis foreldre strever med dette, er det klokt å ta i mot tilbudene som det offentlige gir gjennom gratis familierådgivning, mekling for foreldre og gratis kurs for skilte foreldre: «Fortsatt foreldre». Alle familievernkontor tilbyr eller kjenner til hvor dette kan finnes.

Mange steder tilbys det dessuten samtalegrupper for barna. Det er veldig godt for dem å kunne dele sine historier med andre i lignende situasjon. De forstår hverandre og kan hjelpe hverandre, gi råd og støtte videre. Barna har ofte lettere for å fortelle om hvordan de opplever foreldrene, og være sinte og frustrerte til en person med taushetsplikt – som ikke er foreldre eller nær familie.

Det er sunt og godt å kunne gi uttrykk for følelsene uten å måtte ta så mange hensyn.

Man anslår at rundt 5 prosent av barn generelt har såpass store plager av å være triste, engstelige, ha atferdsproblemer og lignende, at de kan ha nytte av hjelp fra psykisk helsevern. Det er viktig at helsetjenestene på de forskjellige nivåer ser og kan hjelpe også disse barna og familiene.

– Tiltak fra samfunnets side for å styrke relasjoner i familien vil være gunstige for den enkeltes psykiske helse, uttalte psykolog Ingunn Størksen i et intervju i forbindelse med hennes doktorgrad om barn og skilsmisse i 2006.

Det er like viktig i 2012, og her kan norske kommuner gjøre mye forebyggende arbeid ved å sette i gang målrettede tiltak i langt større utstrekning enn i dag. Det vil kunne gi en god folkehelseeffekt både på kort og lang sikt.