Er det skilsmisse vi vil ha?

«Jeg holdt ikke mål i hennes øyne. Jeg klarte ikke å leve opp til de standarder hun hadde, og gi henne det hun ville ha. På samme måte som jeg ikke opplever at hun gir meg det jeg ønsker meg.»

Han sa det med oppriktig fortvilelse og virket rådvill. Det er mulig det er fordi jeg selv er mann at jeg hører lignende historier stadig vekk fra menn som føler de ikke strekker til. Det har selvsagt hendt at jeg har møtt menn som har klaget på sine kvinner, men da har det ofte vært mer «typisk kvinnfolk». Kanskje er det flere menn som opplever det slik i sine samliv, fordi det har skjedd flere endringer i menns verden enn i mange kvinners. Kvinnefrigjøringen gjorde kvinner fri til å være den de er. En kvinne av i dag stiller selvfølgelige krav om å bli sett og respektert i samlivet med mannen.

Men for enkelte lever fortsatt forventningen om at mannen skal være tøff, samtidig han også skal være myk. Både den som ser og viser omsorg og den som forsvarer og tar et ekstra tak. Stort sett går dette greit, men når det kommer til samliv så er det mange av oss menn som føler vi ikke helt finner ut av kabalen. Han føler han gjør mye husarbeid og er mye sammen med barna. Han føler han ser henne og tar henne med på råd, og han synes faktisk at det er trivelig å være i lag med henne, men hun opplever det ikke sånn. Og når det kommer til sex skjønner han enda mindre av samspillets regler og premisser. Han takker alltid ja til sex når hun viser interesse, men han vet ikke når sex er ønskelig og han vet heller ikke å skjelne om det er kos eller samleie som er bestillingen i de enkelte situasjoner. Han tror ikke hun aner hvor stor makt og kontroll hun har. Sex er for han et språk han forstår, et uttrykk for kjærlighet til sin kvinne som han synes han klarer å få til, men for henne blir dette for enkelt og etter hvert for vanskelig. Hun mistenker han for bare å tenke sex. Hun blir etter hvert i tvil på om det er henne som person, eller en kvinne han er tent på. Han skjønner knapt nok problemstillingen.

Nok er nok

Og til slutt møter han, hun eller begge veggen av oppsamlet frustrasjon og følelse av nederlag. Alle kranglene i reprise med eksempler fra 10, 20 år tilbake, slår dem helt ut. De kjenner hvordan beundringen og respekten for hverandre synker og tiltrekningen smuldrer bort. Det er liksom ikke samme virkelighet som beskrives i diskusjonene, og oppgittheten sniker seg inn i forholdet. Hvis ingen tar noen grep som er konstruktive, går dette sakte men sikkert mot skilsmisse. Da blir spørsmålet: Er dette virkelig verdt skilsmisse? Er vår iver etter å finne feil og mangler hos hverandre så stor at vi vil betale prisen når også vår familie går i oppløsning og inn i skilsmissestatistikken? Er våre behov så viktige at vi er villige til å la det gå så langt at det ikke er noen vei tilbake?

Mitt klare råd til dere er: Stopp opp i tide og spør hverandre ærlig: Hvor fører dette oss? Bør vi søke hjelp eller klarer vi å komme oss videre med egen hjelp?

En vei ut

En ting er sikkert hos alle: Gjennom årene har man gjort og sagt ting det må gjøres opp for. Etter mange års samliv må det tas et oppryddingsarbeid, få ting som ligger og gnager opp i lyset. Kanskje husker man det ikke selv, men det gjør partneren, og plages av det. Tvil og en voksende avstand gjør intimitet vanskelig. Det er bare oppgjør, erkjennelse og tilgivelse som kan rydde opp i det vi i tankeløshet har sagt og gjort mot hverandre. Kanskje kunne man bli enige om èn ting som en ønsket seg at den andre kunne be om tilgivelse for, og to konkrete ting en ønsker at den andre kunne endre på. Det er ofte ikke så mye som skal til av imøtekommenhet før følelsen av å være et par og høre sammen begynner å blomstre. Å komme hverandre i møte er alltid et språk som blir oppfattet som tegn på kjærlighet.

Er det verdt et forsøk?

Er det verdt å stoppe opp i tide?

Hva er ditt skorpeløse sår midt opp i dette?

Skriv en mail med dine tanker på torbjorn.nordvoll@vl.no