Dikter uten tvil

Dette intervjuet ble først publisert i 2014. Det publiseres på nytt i anledning Hassans bortgang, 30. april 2020.

Tre politibetjenter har undersøkt rommet før Yahya Hassan kommer­ inn. I høst gav han ut en diktsamling som virket som en flaske Plumbo i en fastlåst dansk integreringsdebatt. Vidt forskjellige politiske fløyer har forsøkt å ta de brutale oppvekstskildringene hans til inntekt for sin sak. Også drapstruslene har strømmet inn, fra islamister så vel som fra det ­ytterste høyre.

I november ble han angrepet på Hovedbanegården i København. En diktlesning ble avlyst av sikkerhetshensyn. En annen ble gjennomført med skarpskyttere på takene og flyforbud over området.

– Hvordan har det siste året vært?

– Det er alltid litt irriterende å få stilt et slikt spørsmål. Hvordan skal jeg kunne utrykke hva jeg mener om hele det siste år? Det vet jeg ikke, sier Hassan.

Vi er på Litteraturfestivalen på Lillehammer, hvor Hassan topper plakaten. Han har kommet dit han er ved å være tydelig og kompromissløs, kanskje også usympatisk. Og han har ikke tenkt å endre seg nå.

Familie. Hassans foreldre er palestinere, og kom fra Libanon til Århus Vest og Trillegården på 80-tallet. Hassan har tidligere snakket om seg selv som del av den forældreløse generation. Barn av foreldre som så sin omsorgsoppgave som utført da de landet på Kastrup. Av fedre som utsatte barna for grov systematisk vold, og mødre som ikke maktet å gripe inn.

– Du uttrykker et sterkt sinne når du skriver om oppveksten din, ikke minst mot islam. Har religionen hatt en utelukkende negativ betydning?

– Det er sinne og utilfredshet i noen av diktene mine. Men du kan ikke klaske på en merkelapp og si at dette er en sint bok eller en diktsamling skrevet ut fra sinne. Du forsøker å forenkle og snevre inn tematikken slik at folk kan gjenkjenne den, og det er slikt jeg ikke liker. Det er som et flagg som står og blafrer i vinden: Du kan se hva det er, men det sier ikke så mye mer enn det symbolske.

Likevel fortsetter han.

– Selvfølgelig har jeg kritisert ­religion. For den har hatt noen uheldige effekter på mine omgivelser og medmennesker. Når jeg kritiserer islam, så er det fordi det er den religionen jeg har med å gjøre. Det er den religionen jeg kjenner.

Hassan skriver om en strengt religiøs oppvekst. Om trygdemisbruk, omsorgsforsømmelse, kriminalitet. Og om et hjem med mye vold. Som lesere får vi bare et glimt av farens kjærlige sider.

De små strofene fra moskeen er unntaket. Ellers kommer faren rett og slett virkelig dårlig ut. Det gjør også farens tro.

– Det jeg kritiserer er noen veldig basale ting som man også kan kritisere andre religioner for. Så jeg er ikke islam-kritiker. Jeg er en person som har skrevet noen dikt. Men det er vanskelig å åpne munnen uten å kritisere noe, sier han.

Bare dikter. Hassan mener altså at han bare «har skrevet noen dikt». Han skyr merkelapper. Han kritiserer religionen, men vil ikke ha på seg at han er religionskritiker.

– Religionen kan ses som en åpenbaring sendt fra Gud. Men den kan også ses som en sammenslutning av masse forskjellige tanker, som noe historisk, noe kunstnerisk, noe litterært, sier han.

Og om vi da ser på religion som «noe kunstnerisk, noe litterært», så mener Hassan at det er et kunstverk som vi ikke får så mye ut av å kritisere. Det gir heller ikke men­ing å kritisere kunstneren, altså skaperen, eller Gud. De eneste det gir mening å kritisere, er de som betrakter, tolker og formidler religionen. Her har islam mye å gå på, mener han.

– Religion kan sikkert gi noen ledetråder, men de blir overskygget av det som heter sosial kontroll, indoktrinering og frykt. Noen går jo faktisk rundt og tror de skal til helvete, sier han, og fortsetter:

– De fleste andre religioner har hatt en reformasjon, de har ­rettet, de har skrevet noe til. De har gjort det slik at det passer til tiden vi lever i og konteksten vi befinner oss i. Dette har ikke skjedd i islam, fordi folk er uforsonlige, indoktrinerte, og fortsetter å påstå at det er noe fullendt som kommer fra Gud. Det er folks ansvar å fortolke ­religion på en fornuftig måte, på en riktig måte, på en anstendig måte.

– Kan du peke på noe ved islam som du liker godt?

– Koranresitasjon er en del av kulturen som jeg synes er veldig fin og veldig kunstnerisk og musikalsk.

– Tror du selv på Gud?

– Nei. Hvis man skifter «Gud» ut med «Knud» – du som er i himmelen. Da forstår du at det ikke eksisterer noen Gud.

Hassan ler, kikker over mot 
damen fra forlaget og livvakten, som sitter i enden av rommet. Han går til vinduet og ser ut over uteserveringen. Solen skinner på dem som har tatt turen til Litteratur­festivalen.

– Ser du på deg selv som muslim?

– Jeg ser meg som en person som har den bakgrunnen. Men jeg ser ikke meg selv som en slags muslim, på samme måte som jeg ikke ser meg selv som en slags danske eller dikter.

– Hva ser du på deg selv som da?

– Som en person som beskjeftiger seg med litterært arbeid. Det vil jeg nok si.

Hassan tenner en sigarett. Går bort til sølvfatene med oppskåren frukt, og henter en kaffekopp til å kakke asken i. Setter seg deretter i stolen igjen.

– Hva er det verd å kjempe for?

– Det vet jeg ikke.

– Du er sint på nabolaget ditt, på kulturen din, på måten Danmark har jobbet med integrering. Men hva er du for?

– Jeg kjemper ikke for noe. Jeg skriver noen dikt innimellom. Det er mitt potensial. Det er det jeg liker. Hvis det setter noen tanker i gang hos folk, så er jeg tilfreds. Men jeg har ikke noe overordnet mål eller en kamp jeg kjemper, det vil jeg ikke si. Jeg skriver noen dikt innimellom, og det er det.

Gråtoner. – Hva er viktig for deg?

– Å skrive dikt.

– Skriver du nå?

– En gang imellom.

– Hva arbeider du med?

– Ord.

– I store bokstaver?

– Det er ikke alltid jeg får dem notert i store bokstaver, men jeg redigerer dem alltid om.

– Hvorfor?

– Det ser best ut sånn.

– Hva tror du på?

– Jeg tror på bevissthet.

– Hva betyr det?

– Det betyr at jeg tror på bevissthet. Jeg vet ikke hva som skjer når vi dør. Men akkurat nå er du bevisst på at du sitter i et lokale og du sitter på en stol med den ene hånden i en lomme, og du sitter og snakker med meg. Og det er noen forskjellige personer i lokalet, og du hører lyden av en aircondition, og du kan høre at et kamera klikker. Det er en bevissthet du har om noen ting som foregår omkring deg. Den bevisstheten tror jeg på. Men jeg kjenner ikke sammenhengen bevisstheten er en del av.

Det er ikke sort-hvitt, sier Hassan. Ikke himmel eller helvete.

– Jeg tror ikke noen har patent på sannheten. Og jeg tror heller ikke på en gud som er slik religionene forteller. Jeg tror på liv, jeg tror på naturen, jeg tror på regnværet, jeg tror på solskinn, jeg tror på stranden, jeg tror på skogen. Men jeg tror ikke det finnes en gud som venter på å kaste oss i helvete eller sende oss til himmelen. At det er et bestemt folkeslag som er forbeholdt paradis. Vi har i hvert fall tre verdensreligioner som alle hevder at de er de eneste som har rett, mens de andre skal til helvete. Hvor mange kan det være plass til der, tror du?

Plutselig hopper Hassan opp fra stolen, og roper til fotografen:

– Hov! Du må ikke ta nogen bill­eder! Alle billedene du har taget må ikke bruges!

Hassan ler. Han har oppdaget at buksesmekken hans var åpen.

Før oktober i fjor hadde ingen hørt om dikteren ­Yahya Hassan. Da publiserte avisen Politiken en artikkel med tittelen: «Digter: ­– Jeg er fucking vred på mine forældres generation».

Åtte måneder senere ser vi konturene av en forfatterdebut som mangler sidestykke i Skandinavia. Suksessen har endret mye, men Hassan holder fast på at den ikke har endret ham.

– Men min posisjon har endret seg, og omverdenens måte å forholde seg til min posisjon har ­endret seg. Innsikten forandrer seg fra år til år, klesstilen endrer seg. Smaken for vin, musikk og mat endrer seg også. Men jeg har ikke endret meg. Selv om jeg ikke vet hva det er i meg som forblir det samme, ut over interessen jeg har for å skrive.

Hassan tenner en ny sigarett.

– Du får gode kritikker. En dame fra forlaget passer på at du får det slik du vil, og nå har du tent en sigarett her inne. Skulle du ønske at du fikk mer motstand, at folk sa fra til deg?

– Det synes jeg ofte jeg opplever. På steder som dette, når noen sier at jeg ikke kan røyke, så slukker jeg sigaretten.

Ikke et godt menneske.– Mange har hatt stor suksess, uten at det har gjort dem til bedre mennesker. Er det noe du er redd for?

– Jeg tror ikke jeg er et godt menneske, og jeg er ikke redd for å bli dårligere. Det gode finnes i alle, og det onde finnes i alle.

– Tror du at det gode eller det onde i deg har fått mest næring av suksessen?

– Begge deler.

– På hvilken måte har suksessen gitt næring til det onde i deg?

– Det skal jeg kanskje skrive om, på et tidspunkt.

– Synes du slike spørsmål er irriterende?

– Det gjør jeg kanskje. Og jeg vet ikke helt hva det er, jeg tror ikke jeg helt kan uttrykke hva det er jeg har mot slike spørsmål. Jeg tror du kan finne mange forfattere som med glede kan svare på slike spørsmål, og snakke fram og tilbake om hva det gode er, hva det dårlige er, hva som har fått mest næring, og hva som har fått mindre næring i år. Og hvordan tomatene gror. Men jeg synes ikke jeg får noe ut av det.

Igjen er det som om han bruker irritasjonen til å snakke seg varm.

– Det gode er de ting vi gjør for hverandre, det dårlige er det vi gjør mot hverandre. Det gode b­ehøver ikke være eksemplarisk ­eller uovertruffent. Det onde trenger ikke være totalt ondskapsfullt og Hitler-aktig. Jeg synes folk gjemmer seg bak idealer når de sier at noe er en god handling og at noe er ondskapsfullt. Jeg synes man har mange vrangforestillinger om de forskjellige begrepene. Det er kanskje derfor jeg ikke vil si hva som har næret det gode og hva som har næret det onde i meg, for jeg synes det er en merkelig størrelsesorden. Det er noen alminnelige ting som kan være onde, og det er noen ­alminnelige ting som kan være gode.

«ORD» står det tatovert på høyrehånden hans. Med store bokstaver, det er alltid store bokstaver. Ordene ble veien ut. Nå er diktsamlingen trykket i over 100.000 eksemplarer.

---

Fire raske

• Tror du på Gud?
• – Nei
• Hva tror du på?
• – Jeg tror på bevissthet
• Ser du deg selv som muslim?
• – Det er en del av min bakgrunn
• Hva er viktig for deg?
• – Å skrive dikt

---