Nyheter

'Det er bedre å spørre om den døde enn å ikke gjøre det'

Vi bør ta initiativ til å snakke om de vi mistet 22. juli, og vise at vi husker dem, mener Kristin Breda.

Til Du&Jeg

Nå er det ett år siden 22. juli. Mange gruer seg til markeringene denne helga. Jeg ble ikke rammet selv, men tenker mye på ungdommene, de i regjeringskvartalet og alle rundt dem igjen. Jeg gruer meg også. Men jeg tenker mye på de som er direkte berørt, som overlevde, som mista noen. Hvordan er sorgen nå? Blir det bedre for dem? Hvordan skal vi som er rundt oppføre oss nå? Alle skjønner at den umiddelbare sorgen er ekstrem, og at det varer lenge. Men den varer helt sikkert lenger hos dem som er direkte berørt enn hos oss andre. Hva bør vi da huske på?

Hilsen gutt på 17 år

Til gutt på 17 år

Det er ett år siden bomben gikk av i regjeringskvartalet og skuddene falt på Utøya. Vi husker dagen som om den var i går: Hvor vi var, hva vi gjorde, og alle bildene som kom på TV og i andre medier – det grufulle skjedde virkelig her i lille Norge.

Trist og godt. Noen gruer seg – det kan bli følelsesmessig sterkt å markere årsdagen. Samtidig har familiene som har mistet en kjær og nær nå vært gjennom et første år med dager hvor den ene har manglet rundt bordet – ved julefeiringen, i bursdagen - ungdommen som skulle vært russ og tatt eksamen. Livssyklusens faste akse har gått én runde – 365 dager – uten han eller henne som er borte.

For noen kan det være positivt å markere dagen. Det kan gi en anledning til å sørge åpent og delvis kollektivt, og kunne vise sin sorg og gi støtte.

Mange ønsker selv å ta regi over hvordan dagen skal bli – de vil minnes de som er borte. Det skal være plass både til den enkeltes sorg og samfunnets kollektive markering.

Jeg tror mange både gruer seg og ser fram til dagen. En rettssak som har vært svært krevende for mange, er over. Nå skal det dreie det seg om fremtiden for de som skal leve videre og respektfullt markere de som døde.

Senskader. Mange av de overlevende på Utøya eller i regjeringskvartalet har strevd dette året. Utfordringene kan være fysiske, på grunn av skader de er blitt påført. Og svært mange har utvilsomt strevd med ulike psykiske utfordringer – de skvetter og blir redde når de hører smell eller skarpe lyder, de føler seg usikre i store menneskemengder, de kjenner ubehag ved å være i rom uten flere utganger. I tillegg til vanskeligheter knyttet til søvn og konsentrasjon, sliter mange med flashbacks og fæle minner fra det som hendte. Terroren 22. juli er brutale minner som smerter. Det gjør vondt at livet aldri kan bli akkurat som det engang var.

Alle som var på Utøya, mistet venner eller kjente. Det norske folk er lite, så mange kjenner noen som var i Oslo eller på Utøya og er berørt av det.

Tap. Sorg over tap av mennesker vil alltid være der. Vi glemmer ikke de døde, men sorgens intensitet vil gradvis avta. Dette avhenger av hvor nært man stod den som døde.

Sorgen over å miste noen 22. juli er like sterk, intens og vond som enhver sorg når man mister noen man står nær. Mange kan likevel oppleve at det å stå alene med sorg er mer smertefullt og ensomt enn når mange deler sorgen. Vi har sørget sammen og mange har forsøkt å gi støtte til de mest berørte. Noen opplever at det blir for mye oppmerksomhet, og ønsker mer fred. Noen kan synes det er rart hvis andre som ikke var i Oslo eller på Utøya ser ut som de har det verre enn de som var til stede. Oppmerksomhet kan være både godt og vondt.

Mange av de direkte berørte har vært opptatt av å komme videre med sine liv. De har ønsket å gjennomføre skolegang, være i jobb og legge planer for fremtiden. Flere har nok måttet erkjenne at opplevelsene 22. juli har krevd for mye av dem, og redusert tempoet og forventningene til hvor raskt de kan komme tilbake i hverdagen.

Vanskelig taushet. Alle vi som er rundt må ikke slutte å bry oss. Vi må ikke glemme hvor vanskelig det kan være å leve med sorgen, minnene og tapet. Det kan være klokt å ta initiativ til å snakke om de som vi mistet og slik vise at vi husker dem, satte pris på dem, savner dem og forstår smerten hos de pårørende.

Taushet er ofte vanskelig, de nærmeste kan tenke at de er alene om å huske de døde. Iblant er venner omgangskrets usikre på om de pårørende orker eller ønsker å snakke om de døde. Det er bedre å spørre og snakke enn å ikke gjøre det. Som regel klarer ofrenes nærmeste å si om man ønsker å snakke eller ikke. Det er vanskeligere å selv ta initiativ til å snakke om den avdøde med venner. Sorgen kan bli mer privat enn man ønsker.

Det er viktig at vi husker på å vise vår kjærlighet og omsorg i praktiske handlinger i lang tid fremover. Noen ganger sier handlinger mye mer enn ord.

Vi skal heller ikke glemme verdiene som både landets ledere og Norge som nasjon har sluttet opp om det siste året. De grusomme handlingene skapte store sår hos enkeltpersoner og rammet et helt folk. Likevel samlet vi oss om kjærlighetsbudskapet. En manns handlinger skal ikke ta fra oss vår evne og vilje til kjærlighet, sa vi. La oss holde fast ved dette også i fremtiden.

Les mer av Kristin Breda på verdidebatt.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter