Nyheter

Den uforklarlige ondskapen

Nyhetssidene ligger oppslått og Alvdal-saken har fanget tiåringens interesse. Hva skal en pappa fortelle ved frokostbordet?

Det er vanskelig å ta inn omfanget i denne saken – både at overgrepene er begått av barnas omsorgspersoner og at de har invitert andre inn. Og det har ikke bare skjedd én gang, men vært gjentagende hendelser – ja så ofte at det unormale er blitt det normale for disse barna.

Ubehaget ved disse grove overgrepene er så stort at mange voksne blar forbi når detaljene blir brettet ut. Det er vanskelig å tro at det kan være sant og mange kjenner behov for å beskytte seg mot realitetene. Hele sannheten kjenner vi ikke og det har ikke falt noen dom, men det som er kommet fram i retten av håndfaste bevis i form av filmer og opptak har bekreftet at dette ikke er oppspinn eller fantasi fra et barnesinn. Det er realiteter og ikke til å komme forbi.

Forbered barna. De som har uført overgrepene er voksne. De er også foreldre og omsorgspersoner for barna det gjelder, noe som gjør det ekstra vanskelig å svare når tiåringen spør. Det er ikke en fremmed mann som har vært slem. Saken kan ikke defineres bort fra vår verden. Ugjerningene er begått av en mor, en stefar, en nabo – familie og kjente. Og tiåringen får det med seg.

Hvordan kan egentlig en mor gjøre dette mot sine barn? Og hvorfor er det ingen som har reagert? Det finnes kunnskap vi gjerne skulle spart barna våre for. Aviser, TV og nettsider opplyser oss om det vi trenger å vite, men også mye vi kunne klart oss uten. Problemet er at slike overgrep skjer uansett om avisene skriver om det eller ikke, og det er heller ikke noe nytt fenomen. Forskjellen er at nå får vi vite om det, selv om det har skjedd i en bygd et stykke fra der vi bor.

Som voksne er det vår oppgave å forberede ungene våre på farer og vansker, slik at de lærer å være på vakt og å beskytte seg. Samtidig skal vi ikke skremme dem unødig sånn at de mister all tillit til andre mennesker eller ser fare rundt hver en sving. Vi vil gjerne at de har et sunt og positivt forhold til egen kropp og seksualitet og ikke mange ekle tanker om voksne som kan misbruke dem.

Skjuler hendelsene. Når ditt eget hjem er blitt stedet du er i fare og den du skal passe deg for, samtidig er den som er satt til å ivareta deg, er det ikke lett å beskytte seg. Barn er lojale og har vanskelig for å gå i mot sine egne foreldre. Dette er en viktig forklaring til at slike saker sjelden oppdages av andre. Barna blir dyktige til å skjule hva som skjer. De skjønner at det de utsettes for, vil andre oppleve som galt. Lojaliteten til foreldre overstyrer de gode grunnene til å fortelle en lærer eller helsesøster om hva de utsettes for. De vet at om de forteller, vil foreldrene kanskje bli tatt av politiet. I hvert fall vil de selv bli tatt av barnevernet. Det er et tungt ansvar å bære for et barn.

Alvor. Vi vet at barn som utsettes for voldtekt eller incest, kan føle skyld for det som skjer – fordi de tenker at noe ved dem eller deres væremåte er årsak til at handlingene har funnet sted. Enda verre er følelsen av skam som følger med. Barn som utsettes for ydmykende handlinger og omsorgssvikt, kan utvikle skamfølelse. Dette forklarer også hvorfor slike saker ikke blir oppdaget før etter lang tid. Ved å ha blitt utsatt for overgrep gjentatte ganger, opplever ofrene at de er umoralske individer i egne og andres øyne og ikke lenger verdt å bli elsket. De forventer ikke at andre voksne skal ta dem på alvor eller vise omsorg.

Det dype alvoret ved saker som dette – og våre egne problemer med å forstå – kan lett føre til at vi får vansker med å svare når tiåringen undrer seg en travel morgen. Det dummeste vi kan gjøre er å ikke svare eller avfeie med at dette ikke er noe å bry seg om. Barn lar seg engasjere av andre barns skjebne og de vil vite for å kunne forstå.

For det første er det viktig å høre hva de allerede vet om saken gjennom det de har lest eller hørt fra andre. Det kan være et utgangspunkt for å avklare eventuelle misforståelser og gi utfyllende informasjon. Det vil også si oss noe om i hvilken grad de er blitt redde av det de har hørt eller om de er mer nysgjerrige.

Vonde hemmeligheter. Hva vi sier og hvor mye vi forteller må tilpasses barnets alder. Det som har skjedd omtales i mediene som seksuelle overgrep. Antagelig er dette ord og uttrykk de fleste mindreårige barn ikke har noe forhold til. Det er viktig å gjøre det til noe konkret, at de voksne i denne familien har gjort noe galt ved at de har oppført seg som om de var kjæreste med barna, at de har tatt på tissen til barna og kanskje bedt dem gjøre det samme tilbake.

Vi kan fortelle at det er galt av de voksne å gjøre dette med barn og at det er derfor det er blitt rettssak og avisene skriver om det. Vi trenger ikke gå for mye inn i detaljer og vi kan også si at vi ikke vet alt hva som har skjedd.

Barn identifiserer seg med andre barn og bekymrer seg for hvordan det vil gå om foreldrene til disse barna kommer i fengsel. Derfor kan det være viktig å fortelle at barn som opplever slike ting kan trenge hjelp av andre voksne som er snille mot dem og som vet hva som er rett og galt.

Vi kan fortelle at det derfor er godt at voksne har fått vite om hva disse barna har opplevd. Barna har hatt en vond hemmelighet som nå er blitt kjent og som gjør at de kan få hjelp. Vi kan forklare at i blant er det godt for barn at det er andre voksne som tar over som foreldre og gir dem et trygt hjem.

Ikke la ubehaget styre. Barn har en egne evne til å være tilstede her og nå. De kan derfor være fornøyd etter å ha fått et kort svar, og klare for å gå videre med aktivitetene sine. Samtidig kan temaet dukke opp igjen når de får lagt seg for kvelden og tankene kommer.

Snakk med dem når de selv bringer temaet opp – og la det hvile selv om dere ikke har fått snakket om alt. Er det mer de lurer på, så kommer spørsmålene etter hvert.

Når vi snakker med barn, er det viktig at vi ikke lar vårt eget ubehag til saken prege samtalen for mye. Som voksne vil vi se konsekvenser i denne saken som blir for voldsomme for barn å ta inn.

Vi må bestrebe oss på å snakke forståelig om det som har skjedd, og samtidig peke på at det kan være hjelp å få for barn som lider. Ved å snakke om håp, kan det vi vet om saken bli mulig å bære både for liten og stor.

Med dette takker jeg for meg i Vårt Lands spalter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter