«Slipp pappa til» heter en artikkel i Vårt Land den 26.10.12. Jeg kaster meg over den – full av forventning: Her er de vel endelig med, i alle fall hos Vårt Land sin familieterapeut? Nei, ikke her heller. Bortglemt. Tilsidesatt. Som vanlig. Den gruppa som har det aller vanskeligst, blir faktisk ikke nevnt. Blir aldri nevnt. Alle vet at denne gruppa finnes, alle vet at det gjelder et ikke ubetydelig antall barn – og likevel: de blir værende i skyggen – barna som mødre med vitende og vilje holder borte fra far og fars familie. Hvorfor skal de stadig fortsette å være så usynlige? Hvorfor står ikke våkne fagfolk og journalister fram med kritiske spørsmål om ivaretaking av deres rettigheter? Hvorfor roper ikke våre barnevernsinstitusjoner/organisasjoner opp om manglende lovverk til å ivareta disse barnas rettigheter? Hvorfor synes disse familietragediene å være borte fra lovgivernes tanke og handling? Det at enkelte mødre satser på å frata barnet all kontakt med far og fars familie – må da være et uhyggelig overgrep på en av deres viktigste og mest fundamentale menneskerettigheter? Hva sier våre politikere? Hvordan sikrer de for eksempel at den nye barneloven som nå er ute på høring, ikke også kan bli brukt som brekkstang for enda mer urettsmessig adskillelse av far og barn?