Børre Knudsen: Kampen var ikke forgjeves

Knudsen satte presteembetet inn for å snu abortloven – og tapte. Deretter ble han kjent for sterke aksjoner mot abort og senere som «biskop i eksil».

– Jeg mener kampen ikke var forgjeves, sier Børre Knudsen i dette intervjuet fra november i fjor.

Men kona Ragnhild tviler på om kampen var verdt familiens offer.

– Våre barn betalte en høy pris. De og vi har sår, sier hun.

LES HELE INTERVJUET MED RAGNHILD KNUDSEN HER

Siden 2004 har Knudsen hatt diagnosen Parkinsons sjukdom. For andre vinteren på rad bor han og Ragnhild i Altea i Spania. Med bidrag fra støttespillere kan de være langt unna kulde og mørketid i Troms. Vårt Land møter dem på den spanske kysten der Knudsen ser tilbake på et liv i kamp for det han er overbevist om.

– Hva har livet lært Børre Knudsen?

– Livet har dypest sett ikke lært meg noe som helst. Livet er en mengde småbiter som ikke henger sammen, ikke før Gud kommer og rører ved dem. Tenker vi bibelsk, ender det i katastrofe. Det avgjørende spørsmålet er: Har jeg levd – verkelig? Det såre og vonde til syvende og sist er: Vi kan lures av det som kalles livet, men ingen lurer Gud. Når Gud kommer med eksamensspørsmålet, tror jeg ingen kan si at de har lært noe som helst viktig av sitt eget liv.

LES JON MAGNE LUNDS KOMMENTAR: «Børre Knudsens kamp for det ufødte liv har kostet både ham og familien dyrt.»

– Det høres dystert ut etter 76 år?

– Når mørket kommer og jeg kjemper for at livet skal ha en mening, men ikke vet hvilken, ser jeg at vi ikke kan lære et eneste grep for å hanskes med eget liv. Motstanderen er overlegen og kan grepene. Vi har ett problem: Hva skal vi gjøre med synden? Mennesket selv har ingen løsning. Men i kollisjonen Gud mot Gud avslørte Gud sin kjærlighet, han ga sin sønn. Det er det eneste livet har lært meg. Far min døde første gangen då han var 47, han var klinisk død, men kom tilbake. Da sa han: «Det var en god måte å dø på.» Hans spørsmål da han styrtet i mørket var: «Rolf, hvordan er det med sin synd?» Da hørte han fra den andre enden: «Din synd er sonet, din skyld betalt.» Han hadde lært noe virkelig.

LES MER: Scener av en tung kamp

Dyptgripende. Prestesønnen vokste opp i Langesund. Det sterkeste minnet har han fra sjøkanten. Han var 12 og et halvt år og lekte med en liten seglbåt.

– Jeg løftet øynene og så rett inn i en rød vegg på et båthus. Jeg fikk en sterk opplevelse av at jeg var den eneste i verden. Jeg sprang skrikende hjem, kunne ikke stå svimmel og alene. Jeg visste at jeg er. Det var dyptgripende møte med jeg-et. For verden kan det se ut som at jeg fikk «superegotrippen». Det tok tid å se sammenhengen mellom dåpen, denne opplevelsen og ordinasjonen som ble en ny sterk opplevelse. Etter ordinasjonen så jeg at jeg ikke kunne ha noen annen lærer enn Kristus. På en måte setter Gud pris på idealister, som Peter. Men han sparer dem ikke for å erkjenne sannheten. Vi gjør Guds bilde til vrengebilde. Piet Hein har formulert det: «Herrens visdom svikter ei, derfor mener Han som jeg.»

– Hva er det viktigste minnet fra tiden som prest?

– Mens jeg var prest i Balsfjord fikk jeg en dag telefon fra søster Eli, bestyrer på Gamlehjemmet. «Du må komme og lære en mann å dø.» Jeg tok med utstyr til nattverden og hastet av sted. Han lå for døden, han holdt i iskanten, klamret seg fast, våget ikke slippe. Han var iskald og svett. Jeg la hendene på hodet hans og tilsa ham syndenes tilgivelse. Da ble han rolig og slapp taket. Vi delte Guds fred med ham. Som prest er det det sterkeste jeg har opplevd. Det var som en fødsel. Han sa ingenting, men da han kjente Guds hånd på hodet, bekjente han at dette holder – han slapp seg i Guds fullstendige nåde. Det kan ikke bli større gudstjeneste. Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø.

LES ANMELDELSEN AV BØRRE KNUDSEN-FILMEN: «Intenst film-portrett»

Broren slapp. Det lå en forventning om at en av de to brødrene i prestefamilien skulle bli prest. Da Børre en dag kom hjem til familien i Bergen og sa at han ville ta teologi, var broren glad at han slapp.

– Hva tenker Børre i dag om valget?

– Det var bøkene jeg var opptatt av før jeg ble prest – og av å snekre salmer og av gudstjenesten. Jeg oppdaget at Gud hadde ført meg inn i noe jeg ikke var forberedt på. Noe forberedt var jeg. Jeg ble født like før krigen. Far var prest. Han ble arrestert og fratatt kappe og krage. Min mor gikk – også mens hun var gravid – med illegale aviser. Vi måtte flykte til Sverige, i siste liten før Gestapo kom. Fra min onkels arbeidsplass i Universitetet i Oslo så jeg kong Haakon komme tilbake i 1945. Kongen var som et tegn på Messias. Jeg ble i studietiden opptatt av Kirkens Grunn, bekjennelsesskriftet under krigen. Jeg ble tidlig bevisst på sannhet og motstand.

– Du kunne blitt min prest, sokneprest i Jostedal prestegjeld i Sogn, i 1968. Hvorfor ble det ikke slik?

– Jeg søkte og gjorde biskopen oppmerksom på at jeg mener nattverden ikke kan deles uten de egentlige elementene, med alkoholholdig vin. Jeg ble ikke prest der.

– En stabukk som holdt fast på prinsippet selv om fire menigheter kunne endt opp uten prest?

– Når du ser på det slik, kan det høres alvorlig ut. Men nattverden er ingen frelsesbetingelse. Hadde jeg bøyd av bare for å få et embete, hadde jeg ligget dårlig an. Det handlet om en integritet jeg trengte for andre situasjoner.

«Fjøsnisser». Han startet prestestudiet på Menighetsfakultetet. Men i 1959 fekk Knudsen ei dramatisk krise.

– Jeg fikk hele Menighetsfakultetet og den håpløse intellektualismen i halsen. Jeg så hele miljøet som en gjeng «fjøsnisser». Professorer og studenter sa at Bergprekenen er lov, ikke en del av evangeliet. Jeg stod på at Bergprekenen er en del av evangeliet, en forkynnelse om Guds rike som skal komme. Bergprekenen er ikke gitt for å gjøre etterfølgelse umulig. En natt drømte om en forelesning der det ble sagt at Bergprekenen er en del av loven. Jeg reiste meg og protesterte – og så bare vissent løv rundt meg. Da våknet jeg, kaldsvett. Jeg klarte ikke gå inn døra til MF. Jeg som hadde vært en tillitsfull student, var kommet i konflikt med det konservative miljøet jeg var en del av.

– Hva gjorde du da?

– Jeg dro til Berlin og arbeidet med flyktninger. Jeg ble antivestlig. Jeg så Vest Tyskland suge titusener unge ut av Øst Tyskland som arbeidskraft for sitt «Wirtschaftswunder» med Berlin som utstillingsvindu. Jeg forstod at muren ville komme og hvorfor. Kommunistpartiet fikk sin dominerende stilling i øst ikke bare på grunn av mitraljøser og tortur, det var et konservativt ideal som lå bak. Mesteren fra Galilea lå bak der også. Jeg vet at kommunismen ikke er gjennomførbar. Men det er ikke kapitalismen heller, den fører oss i grøfta på den andre siden. Tilbake i Oslo forsvarte jeg muren i Studentersamfunnet og ble kalt kommunist. Kanskje var det rett at muren falt i 1989. Men jeg kjenner evangeliske kristne som fryktet at kapitalismen ville ta dem. Jeg er ikke tilhenger av DDR – det ble et pampestyre. Men jeg er ikke tilhenger av USA konkret heller. Og aborttallene er noe av det styggeste med kommunismen.

«Livredd». På 70-talet hardnet abortkampen din – og i 1978 ble loven om fri abort vedtatt. Knudsen gjorde seg klar til kamp.

– Jeg snublet over noe jeg måtte gjøre, selv om jeg var livredd. Hadde jeg ikke gjort noe, ville jeg vært «en lort». Barnet er helt overgitt til vår omsorg som et tegn på Guds omsorg for oss. Hver gang et barn blir drept, mishandlet eller vanæret avvises Guds kjærlighet.

– Hvordan har Gud talt til deg om at det var dette du skulle?

– Gjennom Ordet. Men jeg prøvde å komme meg vekk. Jeg ville søke meg vekk fra Balsfjord i 1977. Jeg må ha visst at det ville bli vanskelig å aksjonere i et tomt rom. Biskop Bremer sendte meg hjem, han sa at «jeg føler du har mye å utrette i Balsfjord».

– Hvilke gode minner har du fra livet?

– Jeg kan ta på meg dikterkappen og proklamere slik at selv englene lar seg fryde. Men Gud lar seg fortsatt ikke lure.

– Gleder i livet må du vel ha hatt, på andre plan?

– Jeg er veldig forelsket i Nord-Norge og naturen: Du kan føle, se og høre så godt. Men jeg burde satt enda mer pris på naturen. Livet ble så dramatisk siden alt hadde med Gud å gjøre. Det var så mye som skulle gjøres, og enda mer ble det etter embetsnedleggelsen.

«Klovnedrakt». Etter å ha blitt fradømt presteembetet i 1983 førte abortkampen han til en serie sterke aksjoner. Knudsen ble til og med stemplet som «gal».

– Jeg aksepterte det som en god forkledning. Embetsdrakten ble sett på som en klovnedrakt. Jeg tror ikke jeg ble selvhøytidlig. Jeg gikk i mitt embete. Heldigvis har det sterke sinnet mitt ikke sprukket på sykehus eller i møte med politiet. Jeg har hatt et profetisk oppdrag jeg ikke kom utenom. Det skulle kanskje bare mangle at jeg ikke ble skandalisert i et kristent land som godtar så mange barnelik.

– Er du bitter?

– Jeg er spart for bitterheten. Jeg har ingen enkeltperson å anklage. Men det var og er min plikt å advare i spørsmål der jeg er overbevist.

– Du satt høsten 1994 tre uker i fengsel fordi du nektet å betale bøter etter sykehusaksjoner. Hva lærte dette deg?

– Jeg skulle en gang holde gudstjeneste i fengslet. Teksten var om Den fortapte sønn, det var ikke jeg som hadde valgt teksten. En medfange sa: «Den der går jeg ikke på. Faren kom sønnen i møte bare for å gi ham dårlig samvittighet.» I fengslet møtte jeg mennesker som sa at de var født ved en feiltagelse. Jeg så straffen som en måte å forkynne på. En kirke må risikere noe. Jeg fikk følelsen av å være en banditt blant banditter. Det er noe av det beste jeg har opplevd.

SE BILDER: Fikk festskrift da han fylte 70

– Kunne før ført samme kamp for ufødt liv uten å ta det store bruddet?

– Jeg har tenkt tanken. Men den kirken som vil være kirke, må være forberedt på motstand. Dersom kirken bøyer av når den overveldes av sannheten, blir kirken uten salt og kraft. Verden er verden, og den som vil lykkes der må likne verden. Og vi ser hva som kommer etter fri abort. Aktiv dødshjelp vil presse seg frem.

– Mange sier at det verste med aksjonene var at dere konfronterte abortsøkende kvinner og kalte de mordere. Hva svarer du?

– Vi kalte dem aldri mordere. Vi prøvde å være så hensynsfulle vi kunne. Vi ville beskytte kvinnene. Vi snakket ikke med dem, konfronterte dem bare som forførte pasienter. Legen skjøv kvinnene foran seg. Så kom politiet. Vi skulle holdt et mye jevnere trykk på sykehusene, selvfølgelig fortsatt uten vold.

6. april 1997 ble du vigslet til «biskop i Strandebarm prosti». Hva tenker du om dette?

– Dette var ikke noe jeg fant på. Det ble et symbol. En bølge tok oss. I det ytre sett kan det se ut som det falt i fisk. Mange av dem som kalte meg forsvant. Departementet sa at prester som hadde kontakt med meg som biskop, ville miste kappe og krage. Det var departementets plikt å si det. Men jeg hadde kall til å være en narrebiskop en periode. Mennesker som var blitt fremmede fugler i kirken, trengte et fellesskap og en leder.

Sykdommen. Det er en mann preget av sykdom vi møter. Diagnosen Parkinson ble stilt i 2004 etter flere år med sykdomstegn. Hva har sykdommen gjort med mannen med kallet?

– En venn i Balsfjord spurte meg: «Hvilken stor synd har Knudsen gjort som sliter med slik en sykdom?» Jeg har forsøkt å bearbeide sykdommen og lidelsen. Jeg får si som muslimene: «Gud er stor.» Gud kan ordne opp. Det er opp til ham om han trenger meg. Selvfølgelig har jeg kjent på skuffelse og bitterhet over at jeg ikke kunne få være med enda en stund. Men jeg vet ikke hvilke anfektelser jeg ville blitt rammet av da.

– Hva er rådet ditt til unge i dag?

– De må se barnet i mors liv som små søstre og brødre. Gud har gitt dem livet og retten til å leve. Jesus møtte oss også som et lite barn i mors liv, ikke bare som han som døde på korset. De unge må be for barna, for abortlegene og for lovgiverne. Abortpraksisen vil føre til forbannelse over vårt folk dersom ikke noe blir gjort. Jeg mener kristne i dag må ta et tydelig brudd med Den norske kirke ved biskopene. Biskopene har veket unna slik at de kan beholde makt. Flere og flere viser en la-det-skure holdning til Guds ord.

– Har kampen nyttet?

– Forkynnelsen jeg har forsøkt å få ut, er hørt: Det er en stor synd å drepe barn i mors liv. Vi må vite hva som skjer med oss når vi ser barn bæres bort for å drepes. Det er så altfor lenge siden det har vært noen på norske sykehus – unntatt litt i Fredrikstad – med evangeliet om at det ikke er nødvendig å drepe små barn.

– Hva tenker du om foreldrekallet ditt kontra kallet ditt til kamp?

– Ragnhild og jeg er enige om at en prest burde levd i sølibat. Men det er ikke godt å leve alene heller. Jeg har underveis ikke spurt hva kampen kostet. Jeg hadde ikke kjempet den før. Jeg gikk bare videre og har ikke villet innrømme at jeg ikke var nok oppmerksom på barna. Jeg ser det nå og beklager det. Det er som om jeg har kjørt bil og kollidert med familien som passasjerer. Men vi har reddet liv. En kvinne ringte en gang og fortalte at hun har barn etter først å ha tenkt at hun skulle fjerne det. Jeg mener kampen ikke var forgjeves.

Dette intervjuet sto på trykk under vignetten «Dette har livet lært meg» 22. november 2013.