Nyheter

Barn «flinke» til å skjule et hjem i krise

– Vi må ikke glemme barna som lever i dysfunksjonelle familier bak lukkede dører, skriver Kritsin Breda.

17. mai med alle de barnlige og familiære gleder som følger med den er nok et år historie. Det norske flagg har igjen vaiet i vinden i det frie Norge, for det frie individ. Vi feirer landet og oss selv og hverandre. Med barna i sentrum. Her er plass til alle. Og det er flott og godt.

I Norge er vi gode til å gå i tog når vi vil formidle felles holdninger og verdier. Frihet, rettferdighet og demokrati. Nestekjærlighet, varme, omsorg og medmenneskelighet.

Og vi er gode på å stå sammen i de store krisene. Den kollektive samvittigheten, støtten og solidariteten fungerer godt i det norske samfunnet.

Kriser. Så blir jeg igjen minnet på at ikke alt er såre vel. Vi må ikke glemme alle dem som har sine kriser alene, i hjemmet, bak husets lukkede dører. Hva med alle de barn og unge som daglig lever i en dysfunksjonell familie som ikke klarer å dekke barnets grunnleggende behov på en god måte?

For de trenger seg nemlig på igjen – fortellinger om barn som vokser opp i familier som ikke klarer å ivareta dem.

Når mor eller far er fysisk eller psykisk syk eller misbruker rusmidler. Eller når vold og trusler gjennomsyrer familien. Barna må ta ansvar for egen mor eller far – de blir pårørende.

«Hvis klær kunne fortelle» er en vandreutstilling som besøkte Fredrikstad denne uken. Det er klærne som forteller historiene. Bukser og trøyer fra barn som har vært utsatt for vold og overgrep. Gripende historier om barn som ikke har kunnet verge eller beskytte seg. Det smerter å høre og lese.

Barn er fantastisk fleksible. De kan tilpasse seg de fleste vilkår og livssituasjoner. Faktisk ganske langt ned i alder kan barn bli «overlevere.» Menneskebarnet har behov for mye støtte i det første leveåret, men deretter viser det seg at barn klarer det utroligste.

Lærer raskt. Barn lærer seg raskt hvor maten i huset finnes og hvor de finner drikke for å bli utørste. De skjønner raskt at de må ha på klær og lærer seg selv å ta på seg dem.

Barn er også veldig smarte og forstår når mor eller far, eller søsken trenger hjelp. Hun på tre-fire år kan hjelpe toåringen med mange ting. Femåringen kan passe på at mamma ikke har fyr på sigaretten når hun legger seg på sofaen eller i senga. Syvåringen kan rydde opp flaskene, støvsuge og kaste søppel. Åtteåringen kan passe på lillebror eller lillesøster, sørge for at de blir fulgt til skolen og får med seg matpakke. Niåringen kan «lukte» langt nede i gata hvordan stemningen i hjemmet er: Er pappa sint? Er mamma sliten og lei seg? Må jeg trøste henne i dag? Kanskje må hun hente bror på SFO og passe på og si til de voksne der at mamma blir forsinket på jobb, så derfor skal hun hente lillebror i dag. Barn blir veldig flinke til å fortelle historier med pynt i begge kanter for å beskytte foreldrene.

Barn på ti, elleve og tolv år tilpasser seg å leve i et minefelt hjemme; det er utrygt hvordan stemningen er. Kanskje krangler mamma og pappa voldsomt, kanskje truer eller slår mamma og pappa hverandre, kanskje passer et av barna på å ta kjeften for å beskytte søsken…

Det finnes dessverre utallige historier i dag, i 2012, om barn som tilpasser seg den hverdagen de tilbys, en hverdag som ikke er bra for dem fordi deres nærmeste omsorgspersoner ikke mestrer å gi sine barn god nok omsorg.

Barn først. Jeg krever ikke super omsorg, men jeg krever at barn i Norge i dag skal ha «god nok» omsorg fra foreldre eller foresatte som mestrer å sette barna først og prioritere deres behov framfor sine egne. Ikke som selvutslettende og grenseløse servicevoksne, men som ansvarlige, modne, sunne voksne som kjenner både sine barns og egne behov og klarer å regulere disse godt mot hverandre.

Den 15. mai var det FN's internasjonale familiedag. Den dagen understreker hvor viktig familien er som ramme og basis for barns oppvekst og levekår. Sosialt, økonomisk, kulturelt og psykologisk. Så når det svikter på hjemmebane er det svært alvorlig for barn – uansett hvor de bor i verden.

I vår moderne, nettbaserte verden får vi anledning til å få små glimt inn i noen barns erfaringer. Historiene disse barna og ungdommene forteller og spørsmålene de stiller for å få hjelp, er hjerteskjærende. Det skal ikke være slik.

Og dessverre er det ofte slik at voksne rundt vet eller har mistanke til hvordan barna har det og hvordan det er fatt med de voksne, men ingen tør å ta ansvar for å hjelpe barna. Det er inngripen i privatlivets fred, noe som vi fortsatt ikke helt vil være med på.

Handling. Det er mange livssituasjoner hvor vår solidaritet, vårt mot og vår nestekjærlighet utfordres – tåler vi det som ikke rammer oss selv for godt? Eller reagerer vi som ansvarlige voksne og strekker hånden ut til barn som ikke har gode nok oppvekstforhold?

I barnetoget i går gikk det også i år barn som hadde tatt større ansvar enn rimelig er på deres alder. Som hadde kledd på søsken, sørget for å få dem dit de skulle, som trøstet en mor eller far. Som ryddet opp etter festen i går kveld, som passet på de voksne – men ikke selv ble passet på og gitt trygghet og omsorg fra sine nærmeste.

Jeg håper at vi alle kan bli flinkere til å se og høre disse barn og unge – de trenger også våre resolutte handlinger og kollektive omsorg og solidaritet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter