Religion

Apokalypse straks?

Hva har den apokalyptiske forkynnelsen gitt oss å møte samtidas kriser med? Mest avmakt og mismot.­ Den fortalte oss at undergangen er målet for ­menneskeheten.

Jeg er usikker. Noen lesere vil kjenne igjen det jeg skriver. Andre vil lure på hva slags galskap jeg skildrer her. Men jeg tar sjansen likevel og forteller om kloa i magen som tar et stadig fastere grep, og om uroen og usikkerheten som blir mer og mer påtrengende: Er det her alt skal slutte? Er det endetida vi er vitne til?

En trenger ikke å ha særlig kjennskap til endetidsforkynnelse for å skjønne at livet på jorda er alvorlig trua. Truslene kommer fra oss sjøl; fra forurensing, krig, terror, og en av de verste flyktningkrisene vi har sett i nyere tid.

LES OGSÅ: – Klimakrisen fikk grobunn da vi byttet ut troen på ånder i naturen med troen på en Gud i himmelen

Undergangsstemning

Havet stiger, polene smelter, biene­ dør, og ekstremvær opptrer hyppigere­ og hyppigere. De mest sekulære mennesker spør: Når smeller det? Vil planeten være beboelig i løpet av noen tiår? Vil vi snart ha greid å utrydde oss sjøl gjennom vår egen uklokskap og grådighet?

Vil vi evne å få bukt med den stadig økende terroren, med klimakrisa, den urettferdige fordelinga av jordas ressurser, og alt annet som vi som enkeltmennesker har så liten innvirkning på? Tanken på å kanskje måtte leve midt i skuddlinja mellom Putin og Trump er heller ikke beroligende.

Alt i alt, mange i dag kjenner på undergangsstemningen: Dette er for mye. Det har gått for langt. Vi er for små. Uansett livssyn. Avmaktsfølelsen er stor. Og tross avmakten strever gode mennesker for å ta ansvar; ta ansvar for at det gikk galt, og ta ansvar for å løse alt dette som egentlig er altfor svært for oss.

Endetida

Som om ikke dette er tungt nok, har enkelte av oss enda et perspektiv på verdenssituasjonen: Det apokalyptiske.

Kristenheten har til alle tider venta på endetida, Herrens dag, da alt skal bli nytt. I dette ligger det et mektig håp, håpet om den nye himmel og den nye jord. I tider med stor lidelse og nød har endetidsforventninga vært sterkere enn ellers. Den har hjulpet mennesker til å holde blikket festa mot noe som ligger bakenfor lidelsene.

Men noen kristne har gjennomgående vært mer opptatt av endetida enn andre. Johannes åpenbaring, apokalypsen, har en særlig status i disse kristne miljøene. Her tolkes alt som skjer som tegn i tiden, tegn som skal varsle om slaget ved Harmageddon, om segl som skal brytes og spre fordervelse, om dyrets merke, Antikrist og ildsjøen, tusenårsriket og de siste trengsler, før Menneskesønnen kommer igjen.

I enkelte miljøer er det utvikla detaljerte kronologier som skisserer endetidas forløp.

LES OGSÅ: IS lengter etter dommedag

Dyrets merke

Ingenting av dette er meg fremmed. Som lavkirkelig ungjente fikk jeg høre en del forkynnelse som advarte mot strekkoder på varer, bankkort, datamaskiner og andre teknologiske nyvinninger, fordi de trolig bar dyrets merke.

Vi ble advart mot EU, eller EF, som det den gang het, som var Antikrists forlenga arm. Blant annet.

Jeg kunne nevnt en mengde eksempler. Og vi ble oppfordra til å følge med, for det ville vise seg tegn i sol og måne, tegn vi ikke måtte overse, for frafallet ville bli stort i de siste tider, og vi måtte sørge for å holde troen levende. Vi måtte stå imot tidsånden.

Tidsånden kunne like gjerne komme til uttrykk i moteklær som i terrorbalansen mellom øst og vest. I praksis var tidsånden alt som var nytt, og det gjaldt å stå imot. Forfallsretorikken var utbredt: Det går nedover med verden og menneskeheten.

LES OGSÅ: Eksperter: På randen av dommedag

Mistenksomhet

Dette kan for mange virke eksotisk. Det er det nok også, men vanligere enn en skulle tro. Og den siste tida har jeg ofte tenkt på at den apokalyptiske forkynnelsen ga oss noen større sår enn skremslene der og da. Vi fikk også planta i oss en vaktsom holdning til framtida som kort sagt innebar å vente på alle tings sammenbrudd.

Det gjaldt å være årvåken, det gjaldt å være fryktsom og mistenksom. Hver krise som oppsto, nært eller fjernt, ble sett som en bekreftelse på at enden var nær. Det lå ingenting godt foran oss, annet enn håpet om å være blant de få rettferdige som ble frelst.

Hva var da vitsen i å kjempe for en bedre verden? Det gikk jo bare mot slutten, og det eneste håpet vi hadde, var at trengselstida ble kort.

Det var som om verdens framtid ikke angikk Gud. Eller mer presist: Det var som om verdens sammenbrudd var nødvendig for at Gud skulle få demonstrert sin triumf over ondskapen.

Hva har den apokalyptiske forkynnelsen gitt oss å møte samtidas kriser med? Lite, tror jeg. Mest avmakt og mismot. Den fortalte oss at undergangen er målet for menneskeheten.

Hvis vi har blitt innprenta at verdens sammenbrudd er noe Gud har planlagt for å vise sin makt, er det et skremmende gudsbilde å møte framtida med. Som om skaperverket er noe Gud ikke bryr seg om. Som om jorda ikke er Guds kjærlighetsbarn som han kjemper for å bevare. Som om det ikke nytter å be om mirakler så den lille, blå kloden vår kan berges enda en gang.

Avmakten er stor. Og uansett hvor mange gode mennesker som tar ansvar og kjemper så godt de kan mot alt det destruktive som skjer nå, er det for mye å takle på egen hånd.

I nødstider har det oppstått profeter som roper: «Vend om!» Kanskje det er en profetisk røst vi trenger nå, en som forteller oss at vi må vende om.

Ikke til det apokalyptiske gudsbildet, men til troen og tilliten på at Gud allerede kjemper som en løvinne for å redde sin verden og sin menneskehet enda en gang.

Kyrie eleison!

Les mer om mer disse temaene:

Merete Thomassen

Merete Thomassen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion