Aldri mer Haraldsen

I 1923 kom loven som tvang norske kvinner til å ta mannens etternavn når de giftet seg. I dag kan både kvinner og menn velge om de vil beholde sitt eget navn eller ta ektefellens ved ekteskap, men fortsatt er det slik at kvinnene tar mannens etternavn og ikke motsatt.

Renee Thørnblad, sosiolog og stipendiat ved Universitetet i Tromsø, intervjuet voksne kvinner med høy utdanning som hadde valgt å ta mannens etternavn ved ekteskap i sin hovedoppgave i 2003.

– Alle kvinnene jeg intervjuet, beskriver det som et fritt valg. De opplever ikke at de er tvunget til å bytte etternavn, men at det er et individuelt og reflektert valg. Mange ønsker å markere enhet med mannen og være ett, forteller Thørnblad.

Hun understreker at hennes forskning ble gjort før den nye navneloven kom i 2003, men fremhever også at kjønnsbestemte praksiser har en tendens til å holde seg. Navneloven som påla kvinner å ta ektemannens navn kom i 1923, men siden 1979 har kvinnene hatt anledning til å beholde sitt eget etternavn når de gifter seg. Likevel er det mindretallet som gjør det.

– Det er ingen som sier at de ble presset til å bytte. De forteller at mannen setter pris på at de tar hans navn, og det samme gjør svigerforeldrene, forteller Thørnblad.

Kvinnen bytter. En undersøkelse SSB gjorde i 2003, viser at omtrent halvparten av norske kvinner beholder pikenavnet sitt som mellomnavn når de gifter seg. Rundt en tredjedel tar mannens etternavn som det eneste etternavnet, og kun én av fem velger å beholde sitt eget etternavn.

Navneforsker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen mener det er grunn til å tro at tallene for gifte er omtrent som ved den siste undersøkelsen i 2003, men at det er begrepet gift som gjør statistikken problematisk.

– Over halvparten av folk mellom 20 og 35 år som lever i parforhold i dag, er samboere og lever dermed som om de skulle vært gifte. Og samboere bytter ikke etternavn. Så egentlig er det rundt 60 prosent av kvinnene som beholder sitt eget etternavn etter at de går inn i et parforhold, og ikke 20 prosent, som statistikken kan gi inntrykk av, sier Utne.

Han understreker at det ikke er grunn til å tro at tallene for de juridisk gifte kvinnene har endret seg noe særlig siden årtusenskiftet.

– De som gifter seg, tenker mer tradisjonelt og tar derfor i mye større grad mannens navn, sier Utne.

Men kvinnene ser bort ifra den kjønnsbestemte tradisjonen som navnebytte er, ifølge Renee Thørnblad.

– At kvinnen skal ta mannens navn har vært lovpålagt i to generasjoner, og det har dermed blitt så innarbeidet at hvis du skal gjøre noe annerledes, krever det at du har tenkt over hva praksisen symboliserer, og hva det vil koste deg å opponere mot den. Mange kvinner vil nok si at det føles naturlig å ta mannens navn.

Samboere bytter ikke. Navneloven gir samboere rett til å bytte etternavn hvis de har felles barn eller har bodd sammen i over to år.

– Jeg kjenner ikke til noen som har gjort det, men vi kan regne med at det skjer i enkelttilfeller. Det er ikke gjort noen undersøkelser på dette, men det virker som om det er ganske uvanlig, sier Utne.

Han understreker at det heller ikke finnes noen ny statistikk på hva menn gjør, men Utne mener det er grunn til å tro at det ikke er særlig flere enn 1-2 prosent som tar konas etternavn.

– Men det som har blitt mer vanlig nå, er at barna får mors etternavn, sier Utne.

– Hvis menn bytter navn, er det som regel fordi de har et vanlig sen-navn mens kona har et kjent eller mer sjeldent etternavn. Menn har sjelden romantiske begrunnelser for å ta kvinnens etternavn, sier Thørnblad.

Kvinnene hun intervjuet ønsket ikke at mannen skulle ta deres etternavn. De syns det var fint at han hadde muligheten, men ville ikke at han skulle gjøre det.

– Det viser nettopp det kjønnsspesifikke ved praksisformen og at dette fortsatt er en veldig symbolsk handling. Hvis mannen tar kvinnens etternavn, plasserer det henne på toppen av hierarkiet, og det er ikke kvinnen interessert i.

Men synes kvinner i dag at det er helt uproblematisk å ta mannens navn? Ikke hvis vi skal tro disse anonyme fortellingene:

• Aldri i livet

Hva vi skal hete til etternavn hvis vi skal gifte oss, er en heftig diskusjon hos oss. Aldri i livet om jeg bytter bort etternavnet mitt! Kjæresten min har vel innsett det, men han sa veldig lenge at det var viktig for ham, men jeg tror det var mest for å irritere meg. Å kalle eventuelle barn for mitt etternavn, kan nok bli en større prøvelse, men jeg har gått i tenkeboksen for å finne lurer grunner for at navnet mitt skal føres videre.

• Kombinasjonskompromiss

Mannen min har et ganske vanlig sen-etternavn, og jeg et vanlig, norsk kort etternavn. Da vi giftet oss, ville ikke mannen min ta mitt etternavn, og jeg ville ikke ta hans, men vi ville hete det samme. Løsningen ble å sette en bindestrek mellom de to navnene og lage et nytt et. Etternavnet er blitt langt, men det er til å leve med. Så kan man jo lure på om man vil hete noe som kommer ut av et kompromiss, men vi ble også enige om at vi skulle ha en prøveperiode på to år. Hvis det føltes rart etter to år, skulle vi bytte tilbake igjen. Nå nærmer vi oss tre, og det går fortsatt bra!

• Å gifte seg bort

Da jeg skulle gifte meg, gledet jeg meg til alt bortsett fra én ting: å dele etternavn. Min kommende mann ønsket virkelig at jeg skulle ta hans navn, og at vi skulle ta mitt, var helt uaktuelt, både av praktiske og tradisjonelle grunner.

Etter at vi hadde giftet oss, hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg skulle hete. Jeg følte at valget nesten var større enn valget om å gifte meg med eieren av navnet.

Så omsider ble navneskifteskjemaet skrevet ut, og jeg ble rett og slett grepet av angst, for å bli glemt, for å ikke bli gjenkjent og for å miste familietilhørigheten min. Jeg fikk en følelse av at jeg rett og slett giftet meg bort. Jeg fylte ut skjemaet og sendte det av gårde før mannen fikk snudd seg. Og da bekreftelsen kom tilbake, hadde jeg plutselig navn både foran, i midten og til slutt! Det siste var nytt, og de to foran var gamle.

• Fint med fellesnavn

Da jeg var yngre, tenkte jeg at jeg aldri skulle bytte navn. Men jeg skulle jo heller aldri gifte meg... Da jeg fant den rette mannen, kjente jeg at det føltes veldig rett, og det var egentlig aldri noen diskusjon. Jeg følte at vi ble enda mer ett, og dessuten hadde jeg ikke akkurat noe fancy etternavn jeg ville tviholde på, siden jeg har samme etternavn som halve Norge. Jeg synes det er stas og veldig praktisk å ha samme etternavn, og å kunne ha det på ringeklokka.

Men jeg føler jo heller ikke at jeg på noen måte er hans «eie» eller har mistet identiteten min pga. navnebyttet. Det eneste kjipe med det er at jeg måtte bytte ut alle kort. Derfor kjører jeg rundt med førerkort med gammelt navn, og håper det skal gå bra.

• Blir ikke noe bryllup

Både jeg og kjæresten min har relativt spesielle etternavn. For min del kan vi godt la være å bytte navn når vi gifter oss, men han har et veldig sterkt ønske om at vi skal hete det samme og at våre fremtidige barn skal hete det samme som oss, det vil si ha hans etternavn. Det er helt uaktuelt for meg å gi opp begge mine navn. Mitt forslag er at han tar et av mine, antakeligvis det siste, og jeg tar hans, slik at vi blir hetende akkurat det samme, med to navn. Dette forslaget har gubben litt vanskelig for å godta, men han er på gli. Det blir i alle fall ikke noe bryllup hvis jeg må gi opp mine navn og han ikke tar mitt, så vi får se hva som skjer.