Vårt Land

For så vidt innså regjeringen Solberg etter hvert at det ville være pinlig for rike Norge å bruke økonomiske argumenter som begrunnelse for at fredsprisvinner Dalai Lama ble behandlet som persona non grata da han besøkte Norge for en tid tilbake. Derfor snakket man høystemt om mulighetene for å komme på talefot med Kina i de store sakene, som klimaspørsmål og menneskerettighetene.

Hva ville i så fall komme ut av det? Hva har andre land – betydelig større og langt viktigere enn Norge – fått ut av den såkalte dialogen med Kina om slike spørsmål? Det verden ser stadig flere eksempler på, er at stormakten Kina tar seg til rette og ikke er mottagelig for innsigelser som ikke passer inn i deres egen verdensforståelse. Situasjonen i hele regionen rundt Kina er ytterst betent, men kineserne prioriterer utelukkende ut fra sine egne interesser.

Det Aftenposten kaller Kinas «isfront» mot Norge etter fredsprisen, kommer i alle fall i et underlig lys etter at de faktiske forhold nå er på bordet – igjen. Naturligvis innser alle at kineserne ikke er interessert i å snakke med oss, de ønsker å vise verden hva som kan skje med den som våger å trosse dem. Men kineserne er tross alt ganske pragmatiske hva realitetene på det økonomiske området angår.

Øystein Dørum, sjeføkonom i DNB Markets, sier til Aftenposten at «tallene viser at Kina definitivt ikke har lukket dørene for Norge. Så lenge Norge har teknologi og produkter som kineserne trenger, vil de kjøpe dem».