Fosterkontrollens kvaler

Bjørn Westlie, spaltist:

Det kan være langt mellom liv og lære. Det har jeg fått erfare. For snart 20 år siden ga jeg ut boken Drømmen om det perfekte mennesket med undertittelen «Fra arvehygiene til genhygiene».

Tittelen – og ikke minst undertittelen på boken – la ikke skjul på hva den handlet om og hva slags budskap jeg var opptatt av. Det overordnede spørsmålet jeg stilte, var om noe av den arvehygieniske forskningen på 1920- og 30-tallet
ble ført videre i den moderne foster­diagnostikken – som en slags genhygiene.

Boken var kort og godt gjennomsyret av skepsis mot den medisinske teknologiutviklingen. Grunnen var at jeg mente utviklingen på sikt ville kunne føre til at seleksjon av medisinske avvik ble viktigere enn å behandle sykdommer. Jeg var redd for en utvikling der det ble vurdert som enklere og billigere å fjerne «problematiske» fostre med genetiske feil av økonomiske eller praktiske grunner, enn å la dem bli født. Ett unntak formulerte jeg. Jeg hevdet det kunne være riktig å abortere et foster om tilstanden var så dårlig at det ville ende i lidelse og et kortvarig liv.

Møtte meg selv i døren. 14 år etter at jeg hadde presentert min pessimistiske fremtids­visjon, møtte jeg meg selv bokstavelig talt i den døren jeg langt på vei hadde lukket. Jeg skulle bli far igjen. Det var jeg naturligvis glad og lykkelig for – et etterlengtet barn var på vei: Men så, ville jeg egentlig ha et barn som ikke var helt kjernesunt? Hvordan skulle jeg – som en relativt gammel far – klare min del av omsorgen for et barn som eksempelvis kunne ha Downs syndrom? Jeg kjente et behov for å sikre meg.

Problemet var jo at jeg i boken fra 2005 langt på vei hadde reservert meg mot selektiv abort. Og nå gikk jeg nærmest reservasjonsløst inn for det jeg tidligere hadde argumentert mot.

Etikeren i meg, som hadde hevet pekefingeren over andre, hadde blitt en opportunistisk pragmatiker. Jeg våget likevel å si til min kone hva jeg mente og hvilket dilemma dette var for meg. Hun gjorde det klart at hun ikke ville ta fostervannsprøve. Hun ville elske det barnet som var på vei uansett.

I ettertid er jeg glad jeg ikke argumenterte videre. Hun valgt å ta DUO-testen som innebærer en blodprøve kombinert med ultralyd, men hun tok ingen ytterligere kontroller som tilbys gravide.

Fosteret ble til et friskt barn. Det var jeg som ikke besto prøven. Men dette handler vel ikke bare om min vankelmodige ryggrad. Det handler om hvor lett det er å velge fordi valgmulighetene er der.

Plass til alle. Fosterdiagnostikken utvikler seg i ekspressfart og drives frem av forskere og farmasøytisk industri som tenker kommersielt. Konsekvensen av dette er at kontroll­mulighetene har blitt og vil bli enda større. Jo flere tilstander som kan oppdages og eventuelt defineres som uønskede, jo flere valgmuligheter vil den enkelte av oss stå overfor. Det var et slikt valg jeg ikke mestret, til tross for min uttalte reservasjon og skepsis overfor fosterkontroll.

Jeg er ikke mindre urolig over den utviklingen vi er inne i. Grunnen er at valgene vil bli enda vanskeligere for den enkelte av oss, i takt med hvor raskt den medisinske kontrollteknologien utvikler seg. Målet vårt er et samfunn med sunne og friske mennesker. Men forutsetningen må være at det er plass til dem som ikke er det. Ellers er det samfunnet som blir usunt.