Sykepleiernes forkjemper

Det er mange som tror jeg er veldig streng, men det vet jeg ikke...

Aud Blankholm, som gikk av som generalsekretær i Norsk Sykepleierforbund for et halvt år siden og nå er leder for hovedstyret i stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, nøler et sekund.

Jeg stiller krav, både til meg selv og andre. Det skal ikke være tvil for medarbeidere om hva jeg står for, presiserer hun.

Et smil melder seg.

Det gleder meg at medarbeidere opplever at jeg er snill midt oppi det at jeg stiller krav. Det er viktig for meg at folk ser den siden også.

Cathinka Guldberg, som grunnla Diakonissehuset Lovisenberg i 1868 har fortalt følgende om et møte med en fattig taterkone:

«Hun eiet ingenting, havde byller og ingen ville ta hende in. Dette at ingen vilde tage sig av hende, så hun døde ute på sneen, gjorde sådan intryk paa mig. Dette var det siste puf, jeg maatte av sted for at lære noget og reiste saa til Kaiserswerth 6te mai 1866.»

Guldberg lærte sykepleie i Kaiserswerth i Tyskland. Hun kom hjem til Norge to år senere for å være forstanderinne for det nyopprettede Diakonissehuset i Christiania.

Det er fortsatt mange taterkoner, i overført betydning, der ute. Det er ingen som vil ta seg av dem. Det er en utfordring både for Den norske kirke og for diakonien, sier Blankholm, som legger til:

Pionerene, med Guldberg i front, hadde tro på kvinnene. De hadde tro på nestekjærlighet og omsorg, og ikke minst på kompetanse.

Kjøp papiravisen og les hele intervjuet med Aud Blankholm i forbindelse med Diakonissehuset Lovisenbergs 140-årsjubileum.