Nyheter

Hanne kan skrive kirkehistorie

Hanne Aarstad (29) mener hun har «mulighetenes syndrom». Nå har hun muligheten til å bli valgt inn i menighetsrådet.

Dersom hun blir valgt er hun sannsynligvis den første med Downs syndrom som sitter i et menighetsråd i Den norske kirke.

29-åringen er fast tekstleser og med i menighetsstaben i Glemmen kirke i Fredrikstad. Der er hun også leder for en fredagsklubb for femte- til sjuendeklassinger. Da hun ble spurt om å stille til valg til menighetsrådet, ringte hun moren.

– Men jeg hadde vel alt bestemt meg. Jeg har veldig lyst til å være med å skape en kirke der flest mulig kan føle seg hjemme. For meg har Glemmen kirke vært mitt annet hjem. Et fristed, sier Aarstad.

Integrering. Hun har vært med i menigheten så lenge hun kan huske. Mormoren var aktiv i det lokale kirkearbeidet og satt tre perioder i menighetsrådet. Hun tok med Hanne i kirken så ofte hun kunne.

– Det er jeg veldig glad for. Jeg har alltid vært veldig sikker i troen, bortsett en periode da mormor døde. Nå er jeg stolt av troen, og forteller om den så ofte jeg kan.

Moren Ingrid er med på intervjuet som – det Hanne kaller – moralsk støtte. Sistnevnte har imidlertid sine egne, klare meninger. Ikke minst når det gjelder kirken.

– Det er mye jeg brenner for. Selv om jeg er blitt godtatt, kan kirken bli bedre på integrering. Jeg mener også den må bli mer åpen for homofile.

Hun er usikker på om tilrettelagte gudstjenester for funksjonshemmede er en god ting.

– Det er på en måte fint, men på de gudstjenestene jeg har vært på, var det så mye støy at jeg ikke fikk så mye ut av det. Jeg tror kirken i stedet bør satse på å integrere flere funksjonshemmede på vanlige gudstjenester.

Salmer og bibelvers. En annen viktig hjertesak er at barn med Downs syndrom må ha livets rett. Hun synes det er helt forferdelig at ni av ti gravide velger abort når det er påvist Downs syndrom hos fosteret.

– Det er ikke farlig å få barn med Downs syndrom. Gi oss en sjanse, for vi er en ressurs. Jeg er et levende bevis, smiler Hanne Aaserud.

Seks år gammel begynte hun å synge i gutte- og jentekoret Minores i Glemmen kirke.

– Jeg har alltid elsket å synge, og hadde det veldig fint i kirkekoret. Senere har jeg skjønt at jeg ikke har så bra sangstemme.

Foreldrene satt uansett stolte i benkene da datteren sang. De var vant til at hun stemte i. Bordverset var fast rutine hjemme. Fra hun var fire år sang hun også hver kveld «Kjære Gud, jeg har det godt» som aftenbønn for den tre og et halvt år yngre broren.

– Det kan virke som Hanne er født kristen. Går det an å si noe sånt? Troen og de kristne sangene har vært en helt naturlig del av henne fra hun var veldig liten, sier moren.

– Det er nok fordi jeg alltid har vært veldig interessert i kristendom. Jeg kan veldig mange salmer og bibelvers utenat. Det tok av skikkelig da jeg var ti-tolv år.

– Skjedde det noe spesielt da?

– Jeg var på «Markusevangeliet» med Svein Tindberg. Det var bra! En stund senere kunne jeg hele Jesu liv utenat. Likevel har jeg vært mest interessert i tekstene i Det gamle testamentet. Det er så fine fortellinger der. Den om Josef og brødrene hans er favoritten.

Stå-på-vilje. Da hun kom i skolealder, begynte hun i en vanlig førsteklasse. Skolen var ifølge moren skeptisk til å integrere en med Downs syndrom, men for foreldrene var det ikke noe spørsmål i det hele tatt.

– Jeg greide meg bra på barneskolen. Litt på grunn av min egen innsats, men mest på grunn av mamma og pappa.

– Nei, mest på grunn av din stå-på-vilje, korrigerer moren.

Sistnevnte underslår likevel ikke at de har lagt ned en betydelig innsats for å legge forholdene best mulig tilrette for datteren.

– Vi har ikke sydd puter opp under armene hennes, men gitt henne utfordringer.

– Det er jeg veldig glad for. Det er nok en grunn til at jeg kunne skrive og lese tidlig, sier Hanne.

Ble mobbet. På ungdomsskolen fikk hun likevel problemer.

– Jeg ble en outsider. En gang klassen skulle på sykkeltur, fikk jeg beskjed om at jeg syklet så sakte at jeg ikke kunne bli med.

– Hadde du noen venner på ungdomsskolen?

– Det var ingen som ringte eller oppsøkte meg. Det var en ensom tid, hvor jeg følte jeg mistet meg selv. Men mormor var en god venn.

Da hun skulle begynne på videregående, ble mormoren drept i en trafikkulykke.

Samtidig valgte hun å slutte i koret i menigheten. Hun syntes ikke stemmen holdt mål.

– Mye raste sammen for meg. Heldigvis gikk det bra på videregående. Jeg fikk også noen venner.

Snart ble hun spurt av menigheten om hun ville hjelpe til på kjøkkenet, blant annet med kirkekaffen.

Så ble hun utfordret til å være tekstleser.

– Det har vært veldig fint. Godt å gjøre nytte for seg.

– Ingen sykdom. Foreldrene visste ikke at Hanne hadde Downs syndrom før hun ble født. Det var ikke så vanlig å sjekke slikt på den tiden.

– Det var uansett ikke aktuelt. Vi så ikke på det som noe stort problem. I en informasjonsbrosjyre fra departementet, kunne vi derimot få inntrykk av det: De med Downs syndrom var ofte slappe, apatiske, uinteresserte, men gjerne snille og musikalske. Det stod også at de begynte å gå seint, at de så og hørte dårlig, og ofte hadde hjertefeil. Men at det kunne være hyggelig å spise med dem av og til, selv om de sølte.

– Det var ikke et slikt bilde jeg ville forholde meg til. Hanne har en mild grad av Downs syndrom, men den brosjyren var uansett altfor problemorientert, sier moren.

Da Hanne skulle begynne i førskolen, bestemte foredrene seg for å fortelle om handikappet hennes.

– Hun spurte om det var en sykdom, men vi svarte nei.

– Jeg har aldri følt meg syk, og liker ikke ordet mongoloid. Jeg lever et godt liv med Downs syndrom, sier Hanne.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter