Var usikker på filmens potensial, nå er den sett av over 30.000 på kino
– Betyr at kvalitet er viktig fremdeles, sier anmelder og forfatter Erlend Loe.
– Det er overraskende bra, gledelig bra, sier Svend B. Jensen, daglig leder i distribusjonsselskapet Arthaus om besøkstallene på konsertfilmen. Opptakene er tatt over to kvelder i en baptistkirke i Los Angeles, 1972, der Aretha Franklin spiller inn et gospelalbum med samme navn som filmen.
I Norge har Amazing Grace blitt sett av over 30.000 publikummere.
Arthaus sine filmer ses i snitt av rundt 7-10.000 på kino i Norge. Derfor er besøkstallene på konsertfilmen oppsiktsvekkende. Den har vært 5. mest besøkte film i Oslo siden premieren 16. august (se faktaboks).
Jensen forteller at Arthaus hadde vært i en prosess med å få filmen til Norge, helt siden den ble vist på en filmfestival i Berlin i februar. Da Vårt Land i mai skrev at filmen ikke ville få kinodistribusjon i Norge, var de raskt ute med å sikre seg rettighetene og bekrefte det motsatte.
– Jeg skal innrømme at vi var usikre på filmens potensial på kino. Men Amazing Grace fikk utrolig god mottagelse i pressen, allerede etter førpremieren på flere musikkfestivaler.
LES MER: Olav Solvang tror den økende interessen for kristen populærmusikk skyldes at flere ser den på avstand. Da oppdager de også dens musikalske verdiMusikk og tro.
Musikk og tro.
– Det er herlig når noe som er ordentlig bra, blir lagt merke til bredt. Det betyr at kvalitet er viktig fremdeles, ikke bare markedsstrategier og profitt, sier Erlend Loe.
Han anmeldte Amazing Grace for Aftenposten, og skrev blant annet at filmen «bringer hedninger tettere på en kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på.»
– Overrasker det deg at den har blitt sett av så mange?
– Det er ikke egentlig overraskende, for musikk er viktig for folk, og tro og åndelighet er også viktig for mange. Her traff kombinasjonen av begge deler.
– Hvorfor oppleves ikke det åndelige i filmen ekskluderende, til tross for at trosuttrykket er fremmed for mange i Norge?
– Det blir bare min subjektive spekulasjon, men jeg tenker at når du får det så tett på som her, og så inderlig, da smelter nok de fleste. Det er jo ikke noe vondt eller truende i dette, men et felleskap som bare inkluderer. Det er ikke ekskluderende, men tvert imot veldig sjarmerede.
Traff tre leire.
Filmen har kanskje gjort det spesielt godt fordi den har truffet i tre bestemte leire, utover det vanlige kinopublikumet, påpeker Svend B. Jensen i Arthaus. Blant musikkinteresserte, filminteresserte og kristne har filmen nådd mange. Jensen vektlegger musikkdokumentaren som et spennende filmdokument.
– Det er et unikt historisk materiale. Man blir sendt tilbake til 1972, med en veldig autensitet og atmosfære.
I markedsføringen av filmen, har Arthaus også rettet seg med informasjon til kirkeakademiene, og til en rekke kor.
– Vi gjør grundig arbeid med markedsføring av alle filmene våre, men det er ikke alltid vi får like god respons. Det var spesielt med Amazing Grace. Når vi kontaktet Kirkelig Kulturverksted, sa de at om det var ett sted den måtte vises, så var det der. Når vi snakket med Oslo Jazzfestival var responsen noe av den samme.
En annen gunstig forutsetning for at filmen kan ha gjort det så bra i Norge, er at den hadde premiere i august, før den store kinosesongen for alvor var i gang. Mange kinoer hadde derfor plass til å sette den opp i de store salene. At filmen først ikke var forventet til Norge, skapte også en positiv oppmerksomhet rundt den, da den allikevel kom.
– Den kommer til å stå på filmplakaten i Oslo og andre storbyer lenge, men den trekker bra med publikum også på små steder. Totalt skal den vises på over 100 kinoer i Norge. Det er veldig mye, sier Jensen.