Koko-di Koko-da sine ubehagelige voldsscenene skygger for det dypere budskapet om å bearbeide sorg
Koko-di Koko-da er ikke for sarte sjeler. Men bak alt det grusomme som skjer, finnes det et håp om forsoning og trøst for mennesker i dyp sorg.
Et ektepar som camper i skogen får et skremmende møte med den hvitkledde mannen og hans følge. Figurene speiler virkningen av dødens brutalitet.(Foto: Filmweb )
La det straks være sagt: Å tolke denne filmen bokstavelig gir bare ekle grøss, men ellers ingen mening. Forstår man derimot visse onde skikkelser og fæle hendelser som en marerittlignende bearbeidelse av at et elsket barn har gått bort, blir filmen interessant. Døden kan knuse og splitte mennesker som står alene igjen med sin fortvilelse.
Nøkkelen til en slik tolkning ligger i to animerte sekvenser som skildrer en kaninfamilie i skogen. En dag går Lille Kanin ut av hiet og setter seg på ryggen til en fargerik fugl. I løpet av flyturen deres blir de overfalt av uvær slik at Lille Kanin faller av. Mamma og pappa Kanin finner det døde barnet sitt og gravlegger det.
LES OGSÅ: Dokumentar om Erik Vardens klosterfellesskap viser hvorfor noen trekkes mot et liv i bønn og isolasjon
Bestill abonnement her
KJØP
