Har voldsromantikeren Tarantino blitt gammel og sentimental?

Er Once Upon a Time … In Hollywood Quentin Tarantinos vemodige avskjedsbrev til filmen?

GLANSDAGER: Brad Pitt og Leonardo Di Caprio, vår samtids kanskje aller største mannlige filmstjerner, sender tankene til Robert Redford og Paul Newman og er en påminner om at glansdagene også går mot slutten i vår egen tid, skriver vår anmelder Einar Aarvig.
Publisert Sist oppdatert

Quentin Tarantino har en unik posisjon i ­dagens Hollywood. En stjerne­magnetisk ­status og en beviselig evne til å selge ­billetter har gitt ham økonomisk og kunstnerisk frihet til å virkeliggjøre enhver drøm han måtte ha. Ulikt veteraner som Woody Allen og Clint Eastwood liker han ikke prosessen med å lage film, han gjør det for det ­ferdige ­resultatets skyld. Kanskje det er derfor han stadig understreker at han vil pensjonere seg når filmo­grafien teller ti verk?

Once Upon a Time … In Hollywood er Tarantinos niende film, og hans mest neddempede, ja ­rolige. Luring-historiene som har blitt hans varemerke, med tidshopp, krimplott og en konstant følelse av brå vold har gitt plass til et atmosfærisk, ofte vemodig blikk på filmbyen for femti år ­siden, i brytningsåret 1969.

Vi begynner i en bølgedal: Westernhelten Rick Dalton ­(Leonardo Di Caprio) ­erkjenner gråtende at karrieren stuper. Fra å spille kjekkashoved­roller på film og fjernsyn, har han blitt skurk i enkeltepisoder. Skal han (som Clint Eastwood) ­takke ja til å bli helt i ­europeiske popart-westerns? Hvordan ­påvirkes hans venn og faste stuntmann Cliff Booth (Brad Pitt) av karriere­krisen? Og ­hvilken plass har morderiske hippiekulter i historien?

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

film kultur anmeldelser