Vår rustning er menneskelighet
ANDAKT: Rustningen vi skal kle oss i, er kanskje ikke bare en av betong og stål, stein og is.
I uke 13 skriver Ingrid Brækken Melve andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.
Over den lille planeten vår, flyr Gud vet hvor mange satellitter. Noen av dem hjelper oss å snakke med hverandre. Noen av dem hjelper oss å finne fram, og jeg kan ikke forstå hvordan prester før i tiden fant fram hos folk ved hjelp av veibeskrivelser av typen «…du bare kjører forbi den gule låven der Gulbrandsen hadde verksted til femognitti, hvis du kommer til den røde bua der Moen drev kiosk, har du kjørt for langt». Men mange av satelilttene er sinte øyne, noen er der for at folk skal gå seg vill, rote seg bort og ikke finne fram i mørket. Det er til å bli svimmel av. Går man ut en stjerneklar kveld, kan man se de små, raske lyspilene: Ondskapens åndehær i himmelrommet.
Stå da fast, skrev en gang denne ukjente forfatteren av Efeserbrevet. Kle dere i Guds fulle rustning!
Da jeg var yngre, så jeg for meg at denne rustningen var hardere enn det hardeste stål, rettferdighetens brynje laget av noen totalt ugjennomtrengelig. Sannhetens belte måtte være strammet så hardt at det gikk helt inn til beinet. Jeg så for meg at de som fikk til å kle seg i denne munduren, kunne stå som steinstøtter, uforandelige statuer i den aller verste storm.
