Under himmelrommet

Kanskje kan du i dag få se solen stå opp eller gå ned i en hvit eller gråblå palett. Hvis skyene er i et gjestfritt humør, åpner de seg og slipper til himmelrommet. Lag på lag av lys møter deg og inviterer deg inn i stillheten til kvelden eller opp til en ny dag.

Naturen er ikke søt eller nusselig. I all sin skjønnhet er den også brutal. Vi er en del av den, springer ut av skapelsen og bærer i oss dens tilintetgjørelse. Men vi lever også i det hellige, som er Guds. Vi er Guds. Vi låner denne kloden i noen få universelle minutter. I disse minuttene holdes vi oppe av det ubegripelige som gir oss liv. Selv når døden rammer, holdes vi fortsatt oppe, fordi selv intetheten er Guds. Til intet kan vi ikke bli, for selv intetheten fylles av Gud. Selv om den er uhyggelig, er den også Guds.

Jeg har ofte lurt på om Skaperen ble overrasket over skaperverket sitt. Fri vilje gjelder ikke bare mennesker, men også jordplater, atmosfæren og celledeling som kan gå amok. Kanskje har det skapt en sorg og en lengsel. Gud kan jo ikke la være å skape. Det er kjærlighetens vesen å skape. Men midt i det skaptes kaotiske orden åpenbarer Gud seg. Den forskjellen som inntreffer, som vi heller ikke begriper. For hvis vi kunne begripe det, ville det ikke vært Gud, men forestillinger vi selv skaper.