Tidenes dårligste kallenavn. Og beste.

«Gud er tidenes dårligste kallenavn,» sier forfatteren Anne Lamott i en av sine nydelige bøker om tro. Og jeg skjønner i poenget. Navnet Gud er nokså upersonlig, det åpner ikke så mange rom. Det sier ikke så veldig mye, og det kunne, for å sette det på spissen, vært hvem som helst, hvilken som helst overnaturlig makt. Det er mer en tittel enn et navn. Umerkelig kan en tittel ha blitt et navn. For eksempel er ikke pappaen min bare en pappa for meg, han er Pappa, min eneste. På samme måte finnes det et punkt hvor gud har blitt til Gud for meg. Jeg tror altså på Gud, men jeg trenger bedre navn å forholde meg til enn dette.

Det finnes i alle fall mange navn å ta av, som kan male ut hvem og hva denne Gud er. «Den som ser meg» er det første navnet Gud får i Bibelen. Noen sider senere presenterer han seg med det ultimate navnet: «Jeg er den jeg er». Dette er når den forvirrede Moses støter på en brennende busk i ødemarken og lurer på hvem han står overfor. Det skal noe til å slå disse navnene. Men siden har det kommet tusenvis av andre navn på Gud, både i Bibelen og i den lange historien etterpå. Og de fleste av dem er gode.

Et av de navnene på Gud som jeg selv synes er finest, låner jeg iblant fra Erik Bye. I sin Blå salme henvender han seg til Gud som «Du hånd som sanker og som sår.» Med fare å bli pompøs, tenker jeg at det er et av tidenes beste kallenavn. Ja, ikke bare et kallenavn, men et navn, et navn som bærer mening og dybde, håp og sammenheng. Et navn som rommer den det navngir.