Sitt nærvær gjeldende
ANDAKT: Jeg tror vi trenger å holde Jesu programerklæring opp foran oss med jevne mellomrom, kanskje hver dag som et speil, på samme måte som vi sjekker sveisen.
I uke 15 skriver Jostein Ørum andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.
Om det er slik at kirken, dem som lever og tror på Jesus Kristus i verden, skal være en fortsettelse av det han gjorde, kan dette være en sjekkliste, i den programerklæringen Jesus fra Nasaret la fram i sin egen by, lånt fra profeten Jesaja. Den begynner slik: «Herren Guds ånd er over meg». Deretter fortsetter Jesus med Jesajas ord, og det er her vi kan speile oss:
Forkynner vi et godt budskap for de hjelpeløse? Forbinder vi dem som har knuste hjerter? Roper vi ut en frihet for fanger eller kjemper vi for dem som er bundet? Roper vi ut nåde? Tør vi å snakke om at urett gjør Gud rasende og at det skal finne sted «en hevnens dag»? Trøster vi dem som sørger? Tilbyr vi, for å sitere profeten, «gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd»? Bygger vi opp igjen ruiner, bokstavelig og billedlig talt? Bruker vi kreftene på å «gjenreise det som før lå øde»?
Jeg spør ikke fordi jeg mener at svaret selvsagt er nei. Tvert imot. Jeg tror svaret på disse spørsmålene forbløffende ofte er ja. Når kirken er på sitt beste, runger det et ja langt utenfor kirkens vegger til punktene i Jesu programerklæring. De gangene jeg er virkelig stolt over å regne meg som en del av kirken, er når dette skjer på ordentlig, når nåden ropes ut og knuste hjerter forbindes.
