Rett ved siden av Jesus i hans herlighet

En legende går slik: To unge riddere trådte frem for kongen og sa: «Herre, gi oss plass ved din side når du vinner riket!» Kongen så på dem og svarte rolig: «Ser dere begeret på mitt bord?» De nikket ivrig. «Da skal dere få drikke av det – men vit at det ikke er søt vin, men bittert vann. Det er smaken av svik, ensomhet og offer. Den som drikker, bærer andres byrder før sin egen ære.» Ridderne så på hverandre. De hadde ikke bedt om vann – de hadde bedt om ære. Men kongen reiste seg, tok begeret og begynte å tjene dem som satt nederst ved bordet. 

«Dere vet ikke hva dere ber om,» sa Jesus bestemt til sine aller nærmeste venner en gang. De siktet mot heder og skryt, belønning og ære, og heller ikke de hadde forstått at «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange». Hele den kristne troens innerste vesen er å gi. Det er å bøye seg lavt ned, som Jesus gjorde. Det er å gi avkall på sitt eget. Det er å tjene. 

Å tørste etter ære, er ikke en god innfallsport til livet. Selv Jakob og Johannes, som hadde sett mer og vært tettere på Jesus enn noen andre, ville opp og frem og ba om særbehandling: «La oss få sitte ved siden av deg i din herlighet!» Men opp og frem er ikke viktig. Det ser ikke ut til å bety så mye i Guds øyne.