På sporet av Sankta Helena
ANDAKT: Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter.
ANDAKT: I uke 37 skriver Ragnhild Helena Aadland Høen andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i Dagens bibelord fra Bibelselskapet
I dag feirer vi festen for korsets opphøyelse, kalt «korsmesse om høsten» på primstaven. På denne dagen var det at den hellige keiserinne Helena (ca. år 250-330) gjenfant det sanne korset i Jerusalem.
Legenda Aurea forteller at Helena fant tre kors og fire nagler i en steincisterne like øst for Golgata. Det var usikkert hvilke kors som var røvernes og hvilket som var Kristi kors, for skiltet hadde løsnet. Derfor ble en død mann lagt på korsene etter tur. Da skjedde miraklet: Mannen ble levende igjen og slik ble Kristi kors identifisert. Dødens tre – korset – var blitt livets tre (1. Mos 3,22).
Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Selv valgte jeg konfirmasjonsnavnet Helena etter nettopp Sta. Helena. Hun sørget for at hele fire kirker ble bygd i Det hellige land, deriblant to av verdens viktigste: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem. Det var i disse kirkene jeg møtte Helena for første gang og at hun ble «min». Min helgen. Min venn i himmelen. 28 år senere stod jeg i en vakker kirke i Roma som minnet meg underlig sterkt om Fødselskirken i Betlehem. Over hele korbuen i Santa Maria della Vittoria hang det krystallkandelabere og blinket, tett i tett. Søylene var smykket med kalkmalerier, andre søyler hadde geometriske, jødiske mosaikkmønstre.
