Lyskapper og andre rustninger
ANDAKT: Jeg husker at jeg tenkte: Det gjør ingenting, for jeg har en lysende kappe omkring meg, og den beskytter meg.
I uke 48 skriver Kristin Falck Saghaug andakter i spalten «Ettertanke», med utgangspunkt i Dagens bibelord fra Bibelselskapet.
Alle mennesker erfarer mørket. Om natten våger de fleste å slippe taket og falle inn i søvnen, der vi mister kontrollen over alt rundt oss og i oss. Det er en tillit til at livet selv holder oss gjennom natten. Det føles så naturlig for oss å tro at vi vil våkne igjen.
Denne tilliten er enda sterkere hos barnet. Når jeg leser om å «kle oss i lysets rustning», blir jeg tatt tilbake til en liten barnekropp som står en vinterkveld og ser på en syk far. Alt mulig skjer rundt dette barnet, ting hun ikke forstår. Men jeg husker at jeg tenkte: Det gjør ingenting, for jeg har en lysende kappe omkring meg, og den beskytter meg.
Så blir man voksen, og kanskje har du, som jeg, tenkt på hvor naiv man var. Ja, man var jo et barn, og så smiler vi litt overbærende. Tenk at man faktisk trodde det – at ingenting ondt kunne skje. Nå vet vi at livet inneholder alt. Alt mulig kan gå galt med dem vi elsker, og vi kan ikke alltid gjøre noe med det. Angsten følger ofte med maktesløsheten – vissheten om hvor sårbare vi er i disse kroppene våre.
