Kjærlighet som kan velte regimer
ANDAKT: Kjærligheten gjør dem ikke fryktløse eller ikke blinde, men den gir dem en kraft større enn frykten.
I uke 13 skriver Ingrid Brækken Melve andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.
Å kjenne det i dypet av sjela at man er så glad i noen at man hadde gått i døden for dem, er den type kjærlighet som kan rive ned de høyeste murer, og rulle til side de største steiner. Det er en kjærlighet som gir livet en helt annen vei enn de på forhånd opptråkkede stiene. Men denne kjærligheten går ikke ikke stille i dørene. Den forstyrrer og roter det til.
Det finnes nok av folk som vil forklare kjærlighet ut i fra artens instinkter for overlevelse, eller de som snakker om hormoner og nevroner. Det må de bare gjøre, men jeg mistenker at dette behovet også springer ut i fra en frykt for det man ikke kan kontrollere og forstå. Og det er nok av folk som vil klassifisere og artsbestemme kjærlighet, som deler kjærligheten inn i kategoriene ren eller uren. Sånn holder vi mennesker på, vil vil rydde og ordne.
Vi har heller ingen oversikt over på hvilken måte kulturelle paradigmer påvirker hvordan vi selv fortolker våre følelser. Ingen av oss vet akkurat hvordan relasjonen mellom prinsen Jonatan og gjetergutten David var, annet enn at dette vennskapet var sterkt og brennende. Kanskje kjærligheten mellom dem var som et prisme med tusenvis av fasetter, slike de store bevegelsene i våre sjelsliv så ofte er. Uansett, tenker jeg, er dyp kjærlighet alltid en gave, uansett hvilken farge den har. Så lenge man forvalter den riktig, og våger å la den forandre oss, så lenge man lar den være kjærlighet, og ikke lar den forfalle til eiesyke eller grådighet. Så lenge vi tar den i mot med åpne hender og lar hendene forbli åpne.
