I euforiens timer

Det er pinsedag og Peter kremter, stiller seg opp, før han hever stemmen sin. Før han kommer med denne talen, har han resolutt avvist at han og disiplene ikke har drukket seg fulle på søt vin, det er jo bare tredje time på dagen. Dette er ikke unge menns fylleprat! Men en tale jeg ser for meg blir holdt med brennende intensitet av følelsesmennesket Peter.

Han som gjennom evangeliefortellingene går med hjertet i hånda, han som elsker ukalkulert, uten forbehold, impulsiv og åpen. Nå står han der, på pinsedagen, han er tent, tunga hans går fort i munnen. Kanskje blir han euforisk når han kjenner hvor sikker, hvor overbevist og så trygg på det han sier. Kanskje kjennes det som ingenting kan stoppe dem, alt av sorg eller frykt i verden er blåst bort, de har fått Den hellige ånd, de er uovervinnelige. Selv døden er ikke sterk nok til å holde dem fast.

Å ha det på denne måten i blant er kjempefint. Å kjenne seg så sterk og varm og beskyttet samtidig, kjenne ilden i blodårene. Og tro av hele seg at herifra kan vi klare alt, å tro at man vi skal ikke vakle. For oss som er gitt sjeler med slike store følelser, er nettopp de høydepunktene, euforiens timer noe vi igjen og igjen lengter etter hvis vi først har opplevd det. Jeg skulle gjerne vært der, på pinsedagen. Jeg hadde blitt revet med, det er jeg helt sikker på.