I det skjulte

Av og til er det godt å gjere ting som er synleg og som andre kan sjå og bekrefte. Det er godt å få tilbakemeldingar på det vi gjer, og vi treng å bli bekrefta som personar. Det er eit heilt grunnleggande menneskeleg behov som vi ikkje skal moralisere over. Samtidig høyrer det med til det å bli eit modent menneske å bli trygg nok til at ein ikkje treng konstant applaus for å halde det gåande. Den kristne trua utfordrar oss også til å bli mindre opptatt av kva andre måtte sjå og synast.

I dag blir vi tatt med inn i Jesu undervisning. Jesus underviser læresveinane om faste, gåver og bøn. I den jødiske tradisjonen blir desse tre praksisane halde saman og dei blir rekna som berande element i fromheitslivet. Jesus forutset at læresveinane hans gjer alle desse tinga. Det er for så vidt utfordrande nok i seg sjølv. Men det er ei tilleggsutfordring i det Jesus seier: Han seier noko om at alt dette skal skje «i det skjulte».

Det er noko med dette «i det skjulte» som fascinerer meg. Eg trur det er utarmande for oss om vi deler alt med alle, om alt vi gjer er på utstilling.