Her hvor lyset i blant bryter gjennom

Det kan være dager hvor takken og lovsangen ligger ytterst på tunga. De dagene som gnistrer, hvor sløret mellom vår virkelighet og den andre siden er nesten gjennomsiktig. Hvis man står med et nyfødt barn i armene, eller på toppen av et fjell og ser landskapet under seg, når alle bekymringer, regninger, EU-kontroller, skattemeldinger blir totalt uviktige, kan det være som Guds storhet er skrevet med store bokstaver. Eller i unge vårdager, hvor ens hjerte ennå ikke er arrete etter det livet gir av skuffelser, kan det være en enkel sak å uten tvil fortelle høyt til andre og til seg selv, hvor overbevist man er. Hvor sterkt man tror.

Men så kommer de grå, vanlige dagene hvor man har sovet for lite, alt og alle er irriterende. Det nyfødte barnet er nå en hissigpropp som søler yoghurt på jobbuksa di. Det er altfor mye på jobb. Eller det er altfor lite som skjer, hvis man tilhører den delen av befolkninga som lever sitt liv i stille stuer. I disse tåkedagene er lovsangen kanskje langt unna. Foran speilet om kvelden teller man nye grå hår, de unge dagenes selvsikkerhet og skråsikkerhet falmer. Det å tro på Gud, å kalle seg kristen er noe man fortsatt gjør, men i blant kan det kjennes tomt og hult. Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg, også ikledd presteskjorte, plutselig har sett meg selv utenfra og tenkt: Hva i alle dager og netter er det jeg står her og sier jeg tror på?

Og så kommer de dagene hvor dypene under jorda viser sitt mørke ansikt, hvor landskapet revner, hvor grunnen under oss blir ustabil. De timene i våre liv hvor det som for oss er umistelig, likevel blir tatt i fra oss. Dager og netter hvor vi ber og ber, men ikke noe annet høres enn bråket fra verden og grå stillhet. Og vi står igjen med tomme hender, arrete og fillete hjerter.