Døden tapte. Livet vant!

Døden tapte. Livet vant! Kvinnene som gikk med tunge skritt til graven, er ikke på sørgevei lenger. De løper, beina er lette, de går ikke mot død og grav lenger – de går mot lyset, mot livet, og de bærer med seg livets beskjed. De er redde, men jublende glade. De har møtt Jesus, levende! «Vær hilset», sa den oppståtte.

Nå skal de gi verdens beste beskjed videre; at redde disipler, som hadde svikta så veldig, også skal få møte den levende Jesus. Men det er flere som løper denne dagen. Vaktmannskapet, kanskje de mest betrodde, de som virkelig var noe å satse på, som hadde fått den store, betrodde jobben å vokte graven til oppvigleren, undergjøreren, gudsbespotteren – han hadde sagt så mye rart, blant annet at han skulle stå opp, men det gjør jo ingen. Likevel, for å forhindre at hans medsammensvorne skulle finne på noe, så er vaktstyrken tilkalt, og nå er denne vaktstyrken i skikkelig villrede.

De har feila på jobb, på post. De var utplassert for nettopp å stoppe eventuelle rykter og holde den døde inne i graven. Seglet var til og med tatt i bruk for at disiplene ikke skulle kunne gjøre gravrøveri. Men disse vaktene ser det samme som andre; der kroppen hadde ligget, der ligger bare svøpet igjen. Ansiktsduken ligger rullet sammen på et sted for seg selv, og graven er tom. Det er ingen død Jesus i graven, og hva nå?