Det vi sløste på verden
ANDAKT: Dette er til deg som år ut og år inn har gitt tid og penger og irrasjonelle handlinger til Jesus. Men det er også til deg som har stått ved siden av slike mennesker, slike sløsere, og ristet på hodet.
I uke 15 skriver Jostein Ørum andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.
Hvor dum går det an å bli? tenkte noen. Andre sa at pengene heller burde vært prioritert på de fattige. Andre hvisket kanskje: Er det mulig?
En kvinne hadde trengt seg inn i et mannsmøte og fullstendig ødelagt guttastemningen med et dramatisk opptrinn. Hun hadde kommet med en dyr salve, en veldig dyr salve, som hun sannsynligvis hadde spart til lenge, det var ikke en hvilken som helst salve. Og nå gjorde hun noe irrasjonelt. Hun helte salven over hodet til Jesus. Antagelig visste ikke mennene i rommet så mye om salver, menn gjør jo ofte ikke det, men de visste en del om hva de kostet. Salven var dyr, og den var ikke til å helle ut over folk mens de driver og prater. Dette så mennene, og dette kunne de regne ut. Men det de ikke så, var kjærlighet. De kunne regne ut verdien av «en alabastkrukke med kostbar salve», men ikke av en kvinnes kjærlighet til Gud. Og hva er, når alt kommer til alt, viktigst? Det som står igjen etter oss er kjærligheten vi øste ut, og det hun gjorde skal «fortelles til minne om henne,» sa Jesus.
Hvor rart det enn kan høres ut: Det vi sløste på verden, kan være det som virkelig skal stå igjen etter oss. Den kjærligheten vi ga uten å tjene på det.
