Det rosa rommet

På Kunsten i Aalborg sto jeg i et stort, åpent rosa rom sammen med konfirmantene mine. Tittelen på utstillingen var: «Hvis du kan se det jeg ser». Kuratert av designeren Stine Goya, presenterte et hjørne av rommet fem skjermer som viste videoer av barn som sov – ett barn per skjerm, fra en liten jente på tre år til en tenåringsgutt på femten. Lys falt gyllent over dynene deres, og vi var i et rom som minnet om et soverom, med en plysjaktig høy madrass i midten, som vi kunne sitte på. Det hele føltes fredelig, nesten idyllisk.

Men så kom forklaringen. Kunstneren hadde filmet disse barna i Ukraina, etter at de var reddet tilbake fra Russland. De hadde blitt bortført fra foreldrene sine under krigen og brakt til et fremmed land. Videoene viste dem våkne opp etter sin første natt i trygghet, i deres egne senger. De ser igjen det kjente ansiktet til mor eller far. Plutselig forandret det rosa rommet seg – fra å være et sted for harmoni til å bære historier om smertelig atskillelse og savn.

Tittelen «Hvis du kan se det jeg ser» er hentet fra et dikt inngravert i gulvflisene på museet. Det inviterer oss til å reflektere over hvordan vi ser – ikke bare kunsten, men verden, hverandre og oss selv. Hva ser vi egentlig?