Det norske tjenerriket

«Han var en stor mann,» kan jeg godt ha uttrykt meg i en begravelse, i ett av de hundrevis av minneordene jeg har holdt over et menneske ved livets slutt. Jeg har lett etter en persons aller fineste trekk. Man vil så gjerne si noe godt i en slik anledning. Det er fristende å kvittere ut merkelapper som storhet og lignende. Eller jeg kan ha lest om en kjent person: «Hun var et stort menneske.» Hva mener vi med sånt? Snakker vi om den som utrettet noe ekstraordinært, den som har blitt rik, den som har skrevet en bok som leses eller sanger som synges av alle, den som har fått sin statue i parken, eller den som får minneord i Aftenposten? Eller snakker vi om noe annet? Finnes det en annen skala et sted?

I dag er det olsok, og vi markerer på en tvetydig måte den veien kirken har gått i landet vårt. Personlig tror jeg ikke statskirkeligheten er den ideelle veien å gå for en kirke, men nå er det altså slik det ble i Norge. Troen ble knyttet til statsapparatet. Til tider har den vært privilegert, også utenfor statskirken har man tilhørt en flertallsreligion med politisk ryggdekning og offentlige ordninger. Vi er preget av det fortsatt, men jeg tror kirken har godt av færrest mulig privilegier. Samtidig er det ikke vanskelig å se at det har kommet mye godt ut av historien til kirken i Norge.