Der klagen snur

Jeg husker øyeblikket. En gutt med langt rødt hår dro fram gitaren, slo en A-akkord og sang: «Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg, la dem føre meg til ditt berg.» Vi satt i en ring på gulvet og delte bibelverssanger vi hadde laga sjøl. Ja, melodiene, altså. Det var sånn vi holdt på, i Jesusvekkelsen.

Den gitarbaserte nye tonen til gamle Salme 43 passet perfekt til våre musikalske preferanser: «Så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud, og prise deg på citar, Gud, min Gud!» Det var fortsatt 1930-oversettelsen som gjaldt. Citaren var ennå ikke byttet med lyre. Sangen var lett å lære og satt som et skudd. Også det siste verset om å vente på Gud når sjelen er urolig og tynget av sorg – i håp og visshet om fornyet lovsang og takk.

Jeg har ofte nynnet på disse bibelversene. Uro og tunge tanker har falt til ro. Melodien har hjulpet meg med å huske ordene. Men dermed har de to første versene, de uten melodi, kommet litt i skyggen: «Gud, hjelp meg til min rett. Før min sak mot troløse folk! Fri meg fra mennesker som farer med svik og ondskap! For du er mitt vern, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå og sørge mens fienden plager meg?»