Bønn og ikkevold
ANDAKT: Bønnen og den konsekvente ikkevolden Jesus møtte motstanderne med, har fortsatt kraft til å sette maktmisbrukere ut av spill.
I uke 16 skriver Knut Grønvik andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.
Hver mandag ettermiddag møttes de til fredsbønn i Nikolai-kirken. Så gikk de ut på torget og demonstrerte stille mot kommuniststyret og atomopprustningen. Etter hvert ble kirken stappfull. I byen vrimlet det av folk og fredsparoler. Snart spredte fenomenet seg fra Leipzig til andre østtyske byer. Folkebevegelsen lot seg ikke slå ned. I stedet ble det slått hull i Berlinmuren og jernteppet revet ned. Det finnes flere eksempler på at store folkemasser uten våpen og vold har vunnet fram. Frigjøringskampen i India, ledet av Mahatma Gandhi. Borgerrettsbevegelsen i USA med Martin Luther King jr. i spissen. De har vært så mange, og så fredelige, at myndighetene har stått maktesløse. På tempelplassen i Jerusalem så vi noe lignende, i mindre skala. Etter at Jesus med all tydelighet hadde erklært at tempelet var til for bønn, ikke kommers, viste han i praksis hva han mente: «Hver dag var han på tempelplassen og underviste.»
Kanskje holdt han et repetisjonskurs om å skape fred, vende det andre kinnet til og elske sine fiender? Uansett var myndighetene provosert: «Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham.» Men de var også i villrede: «De fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.»
