Å imponere Gud

Nylig gikk jeg fra rom til rom i San Marco-klosteret i Firenze. En gang var dette et levende kloster, i dag er det et vakkert museum, nesten uforandret på et halvt årtusen, da Cosimo de Medici lot klosteret bygge. Han var sin tids mektigste, og var i en og samme person den livsfarlige kombinasjonen av næringslivsleder og politiker. Og klostergrunnlegger. Han sponset klosteret med en formue og fikk det utsmykket av de beste, og i dag er bildene som trekker folk hit: maleriene og freskene av en av dem som bodde, malte og ba her, den malende munken Fra Angelico, en av renessansens fremste kunstnere. Det sies at han malte på kne og at han ikke kunne male scener fra Jesus liv uten å gråte. Bildene hans har beveget mennesker i århundrer, og nå er det min tur til å bli berørt. 

Men likevel kan jeg ikke noe for at tankene blir dratt mot Cosimo de Medici. Som troende, og kanskje from, var klosterbygging en god gjerning. Dessuten ga det sosial prestisje og moralsk overtak i samfunnet. Politisk kunne klostermiljøet bli en vektstang, samtidig som det ble et intellektuelt og kulturelt sentrum under Medicis kontroll. Her ba munkene daglig for sjelen hans, og spørsmålet kommer av seg selv: Prøvde han å imponere Gud? Kjøpte han seg himmelsk goodwill?

Jeg tror det er vanlig å ville imponere Gud med det vi eier og har fått til. Jeg gjør det, og du gjør det kanskje, men Gud er en gud som «ikke lar seg bestikke,» leser vi i en av Bibelens aller underligste beskrivelser av han som er «Gud over alle guder og Herre over alle herrer».