Slekters gang

– Frida, hvor skal mamma og pappa bo når vi blir gamle?
Per Arild Brekke snur seg mot datteren Frida, som sitter på kjøkkenbenken med en Ipad i fanget.
– I hvert fall ikke her, svarer Frida.
– Hvorfor ikke, spør faren.
– Fordi dette er mitt hus, kommer det spontant fra datteren.
Svaret utløser store smil hos Birgitte Westergaard og Per Arild Brekke. For snart syv år siden flyttet de til Haugsjåsund i Telemark, for å ta over småbruket på Brekka, som har vært i Brekkes familie siden 1829. Her skal de bo helt frem til Frida en dag skal overta. Nå sitter de rundt kjøkkenbordet i huset fra slutten av 1800-tallet, og serverer kaffe i moderne porselen.

Et annet liv

Det er ikke alle typer arv som er lett å ta i mot. Arven kan være noe av det viktigste og største vi får med oss fra dem som kom før oss, men det kan også være sykdom, gjeld eller forpliktende rikdom.
Arv av gård er et tema som skaper et bredt spekter av følelsesmessige reaksjoner. Å være tilknyttet det stedet der familien har bodd og levd i århundrer, kan for noen gi livet en egen eksistensiell ro og mening. Men det er en gave som krever gjenytelse, gjennom et liv der det meste av fritiden går med på å holde hus og gård og eiendom i stand.
– Et gammelt uttrykk sier at man skal overlate gården i bedre stand enn man selv overtok den i. Det er nok vi den første generasjonen som etterlever, sier Brekke.
I 2011 bodde han sammen med konen og datteren i en liten leilighet i Sandvika. Birgitte Westergaard jobbet som barnehagepedagog, han jobbet som produksjonssjef i et lite firma. Å flytte til familiens småbruk på Brekka var en drøm han hadde hatt helt siden han var liten og bodde i blokk på Ensjø.
– Men vi klarte aldri å finne ut om vi egentlig ville flytte til Telemark, eller bo på et småbruk. Vi snakket mye om det, men kom ikke frem til noe klart svar. Så da måtte vi stille et annet spørsmål – ville vi gjøre noe annet i livet enn å bo i kaoset i byen? Da fant vi ut at, ja, vi ville prøve oss i Telemark, sier Brekke.