Hjernemysteriet

Skrent for skrent, sving for sving bukter den spinkle veien seg mot dalbunnen, ytterst i det forrevne havgapet på øya Skye. Landskapet er goldt, myrlendt og tynt bebodd; først fratok det oss mobildekningen, så GPS-signalene, og åpner seg nå bare langsomt og motstrebende i nedstigningen mot Talisker Bay. Her, på et skotsk herresete fra 1700-tallet, tenker og skriver og bor den verdenskjente hjerneforskeren og psykiateren Iain McGilchrist.

Dalen er et teppe av grønt mellom to furete, sivgule fjellrygger. Om man, som jeg, har vært forsunket i McGilchrists bok, er det ikke vanskelig å forestille seg fjellene som hver sin knudrete hjernehalvdel, og at det nå er i kløften mellom dem vi er i ferd med å ta oss ned. Ned i paradokset, ned i det som har oppslukt forskeren og filosofen i 30 år: Hvorfor i all verden har evolusjonen kløyvd menneskehjernen i to? Når én samlet klump antakelig ville gitt oss et atskillig kraftigere og mer intelligent organ? Og hvorfor, som han påviser i boken, er de to så radikalt forskjellige? I sin kjemi, i sine informasjonsbaner, i måten de ser verden på? Hvorfor holder de hverandre i sjakk?

Og sist, men ikke minst: Hva sier det umake paret om menneskenaturen? Og hvordan den i sin tur former sivilisasjonen?