Søk i Edens hage

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Vi som arver støvet

Edens hage var grønn en gang. Men så kom mennesket.

Ingen vet på kornet hvor Edens hage lå, antakelig var den overalt. Vi liker­ å tro det. Edens hage, sier vi nå, også. Når vi står til knes i en blomstereng, og tanken streifer – hvor lenge blir den her? Tar vi knekken på den, eller besinner vi oss?

Ane håp i det håpløse

Jeg vet ­ingen som tenker bedre rundt det enn Nick Brandt, den engelske fotografen, som har brukt år av livet sitt på å lage bilder av det som står på spill. Dokumenter fra en miljøkonferanse er lette å glemme, jeg husker ingen av dem. Men Brandts elefanter, sjiraffene, sebraene, glemmer jeg ikke. Jeg føler meg aldri uslere enn når et truet dyr ser meg i øynene. Som Brandts dyr. De er skumle, den store stillheten rundt dem skremmer. I hvert fall meg. Hva skjuler de for meg? Hvilken innsikt har de om sitt eget liv. Vet de at det kanskje snart er slutt, eller har årtusen gammel intuisjon gjort dem i stand til å ane håp der det ikke er håp? I alle fall der håpet er lite.

LES OGSÅ: Brukte millioner på å bekjempe vepsen

Jeg lurer virkelig på: Hva skjedde, hvordan ble den vestlige sivilisasjon så fremmedgjort fra ikke-menneskelig natur, så uoppmerksomme på jordens og dyrenes nærvær at vår livsstil og våre aktiviteter er i ferd med å knekke hele økosystemet; enorme skoger, elvedaler, hav og utallige ­arter? Eller mer direkte: Hvor, i hvilken sving, mistet vi, det såkalt siviliserte mennesket, følelsen av gjensidighet og samvær med en besjelet naturverden?

Når glemte vi å spørre, slik en dikter spurte meg én gang: «Snakker ikke et tre til meg når bladene ristes av vinden ...?»

Nå er det støv

Jeg går til Nick Brandt – hans enorme bilder, flere­ meter brede, påtrengende, for å delta og se hva han ser. De er i sin fulle kraft stilt ut i galleriet Willas Contemporary i Oslo nå – jeg «ser» dem ikke, jeg utsetter meg for dem. Det bør alle gjøre. Etter London, New York, Paris, Stockholm og ... er de her. Han har tatt bildene sine, forstørret dem til giganter og plantet dem fysisk i områder som for ikke mange år siden var Edens hage, nå er det støv der, narkotika, arbeidsløshet, gravemaskiner. Det er rart å tenke på at før brølte løvene her ved solnedgang. Det var deres rike, deres plass i det økologiske systemet.

Nick Brandts makeløse bilder av jungelens dyr som vi kjenner fra blader, tidsskrifter og utstillinger, er flyttet ut i landskapet igjen. Det henger en sorg over fotografiene.
Nick Brandts makeløse bilder av jungelens dyr som vi kjenner fra blader, tidsskrifter og utstillinger, er flyttet ut i landskapet igjen. Det henger en sorg over fotografiene.
Vis

Nick Brandts makeløse bilder av jungelens dyr som vi kjenner fra blader, tidsskrifter og utstillinger, er flyttet ut i landskapet igjen. Det henger en sorg over fotografiene. Foto: © Nick Brandt/Courtesy of Willas Contemporary, Oslo

Nick Brandt arbeider sakte, sakte som naturen. Han bruker uker, kanskje måneder, på å finne motivets ­«levende» utgave, han forbereder seg grundig, rigger og forventer et motiv, før eller senere står dyrene i den posisjonen han ønsker. Eller, som i de siste bildene – menneskene, som ikke på noe vis er regissert, det må «falle på plass», som vi sier.

LES OGSÅ: Kunstig lys er i ferd med å drukne stjernene

Dyrene har han i disse siste bildene plassert selv, rigget dem. Men lyset lar vente på seg, skyene, atmosfæren. Det skjer ikke før det skjer. Løvene som vokter søppelhaugene, sjiraffen som vi har erstattet med gravemaskinen, godstoget som transporterer stein har kledd seg i sebraens drakt. Det er påfallende.

Og mest av alt, Nick Brandts sjokk over hva han så: Hjemløse barn, ofte ned i seks, syv års alder som sniffet lim så de ikke sto på føttene. Ruset av flasker som hang rundt ansiktet deres. Enda mer desperat: Det fantes ikke et system som kunne fange dem opp, motorikken var i ferd med å ødelegges eller var allerede ødelagt.

– Jeg håper at de som ser bildene skjønner at det er ikke bare dyrene som er offer for naturødeleggelsene, men også de ødelagte menneskene som ikke finner noe hjem lenger.

Antiskapelse

– Genesis, skapelsen. Akkurat nå lever vi i antitesen av genesis. Alle de milliardene av år det har tatt å utvikle et sted med en uendelighet av nyanser, skjønnhet og forskjeller, er vi i løpet av noen få, sjokkerende korte år, bare et nålestikk på den store kalenderen, i ferd med å tilintetgjøre det hele, sier Nick Brandt i boken som følger utstillingen – og oss, hjem. Jeg ble deprimert, sier han. – Gang på gang har jeg reist gjennom steder hvor sebraene flakket omkring to år tidligere, nå hadde nye byer nærmest vokst ut av jorda.

Ingen jobber

Visst har det med penger å gjøre, grådighet, krypskyttere, utbyggere. Men Brandt har et annet regnskap: En krypskytter får 20.000 dollar for to elefantstøttenner, mens én elefant gjennom kalkulert levetid bidrar med 1,6 millioner dollar til landets turistøkonomi.

Nåtid er viktigere enn fremtid, tror vi. Men hvis ikke nåtid er fremtid, finnes det ingen fremtid. Miljøvern­aktivisten Judy Bonds sier: «Det finnes ingen jobber på en død planet.»

Visker ut spor

Hvilke sanger skal barna på Nick Brandts nye bilder synge, de som sitter på grushauger og i støvet? – hva skal de synge om? Og hvilke fortellinger er deres. Eller: Blir deres. Alle steder har sine fortellinger, det er som i likhet med sang og bønn, en seremoniell handling. Det må uttales. Stedet «snakker» gjennom fortellingen som fortelles.

Nick Brandts «fortelling» er ikke en nådig fortelling. Det blir ikke mange nasjonalsanger av det. Og et ubesunget land, er et dødt land.

Trygt innenfor

Vel pessimistisk? Ja. Nei. For at noen skal få det bedre, må vi bygge nye byer, sier utbyggerne.­ Mon det. Det er sant, på sett og vis. Men noen taper i dette spillet. Byer kan bygges på steder naturen ikke «eier», selv om det er mer kostbart. Ingenting tyder på at vi får det om vi tyner naturen. Bulldoseren visker ut sporene våre.

LES OGSÅ: Og vi sier: bare ei humle ...?

Fotografen Nick Brandt stiftet i 2010 – sammen med den berømte naturverneren Richard Bonham – Big Life Foundation. Poenget er: ­Naturen skal bevares, til beste for alle – og de som bor i den, bor i pakt med den og som lever av den. De vokter åtte millioner dekar villmark i Amboseli-Tsavo-Kilimanjaro-økosystemet i Øst-Afrika. Mange hundre masaier er engasjert i prosjektet – 40 permanente og bevegelige utposter følger med, sporhunder, biler, antenner. Så lenge dyrene holder seg innenfor, er de trygge. Det er utenfor det skjer.

Sjansen vi har

Vi henger fast i fortiden. Fortiden låser oss, vi vet hva vi har og hadde, vi vet ikke hva vi får. Så holder vi på – med øre­døvende innsats frykter vi fremtiden så den lammer oss. Mens kloden slår halv tolv, ordner vi febrilsk med forsikringspremier for hus, bil og vår egen kropp. Vi er lite opptatt av å sanse det som skjer, vi stikker hodet i sanden.

Det som var gepardenes jaktmarker, er søppelplasser. Menneskene har ingen skog å ­finne føde i, de leter i søplet.
Det som var gepardenes jaktmarker, er søppelplasser. Menneskene har ingen skog å ­finne føde i, de leter i søplet.
Vis

Det som var gepardenes jaktmarker, er søppelplasser. Menneskene har ingen skog å ­finne føde i, de leter i søplet. Foto: © Nick Brandt/Courtesy of Willas Contemporary, Oslo

De som roper om miljøets endelighet, liker vi å marginalisere. Vi ­lytter heller til en obskur forsker som sier at frykten er overdrevet. Det er det vi vil høre. Det er det vi klarer å høre, for vi er – og det skal vi være glade for – utstyrt med et beskyttelsesverk, det er ikke alt vi makter å ta inn uten å bli gale. Vi skal overleve også. Men dette må vi tørre. Sanden er ikke lenger noe gjemmested. Vi må tørre å sanse. Og derav handle. Den sjansen har vi.

Jeg liker den ærbødigheten jeg finner hos munken Thomas Merton, i en av hans dagbøker: «Regnet omga hytta ... med en hel verden av ­mening, av hemmeligheter, av rykter – tenk, all den talen som regner ned, uten å skulle selge noe, uten å dømme noen, mens den fukter overflaten av døende bladverk, væter trærne, fyller skogens kløfter og sprekker med vann ... Ingen startet det, og ingen vil stanse det så lenge regnet vil. Jeg vil lytte, den tiden det tar».

LES OGSÅ: Soppen som kan drepe kreftceller

Han var en av de markante, en av dem som sto bak og stiftet anti-atomvåpenbevegelsen. Mange skjønte ikke hvordan han fikk tid til alt. Men det gjorde han.

Det lille håpet

Det er enkelt å argumentere mot tall og tale, verre er det å komme utenom bilder som Nick Brandts. Jeg undrer meg på hvorfor de – tross tragedien – gjør meg lykkelig et sted langt inne. Det lille håpet. Det uendelige håpet, som ikke gir meg fred. Og dessuten, de er ­estetiske hinsides død estetikk – jeg ser, uten å argumentere. Når liv og kunst kommer så tett på, sprenges polster og skall.

Jeg avvæpnes av en pessimistisk optimist. Gud skje lov.

ANNONSE
ANNONSE

Ingen vet på kornet hvor Edens hage lå, antakelig var den overalt. Vi liker­ å tro det. Edens hage, sier vi nå, også. Når vi står til knes i en blomstereng, og tanken streifer – hvor lenge blir den her? Tar vi knekken på den, eller besinner vi oss?

Ane håp i det håpløse

Jeg vet ­ingen som tenker bedre rundt det enn Nick Brandt, den engelske fotografen, som har brukt år av livet sitt på å lage bilder av det som står på spill. Dokumenter fra en miljøkonferanse er lette å glemme, jeg husker ingen av dem. Men Brandts elefanter, sjiraffene, sebraene, glemmer jeg ikke. Jeg føler meg aldri uslere enn når et truet dyr ser meg i øynene. Som Brandts dyr. De er skumle, den store stillheten rundt dem skremmer. I hvert fall meg. Hva skjuler de for meg? Hvilken innsikt har de om sitt eget liv. Vet de at det kanskje snart er slutt, eller har årtusen gammel intuisjon gjort dem i stand til å ane håp der det ikke er håp? I alle fall der håpet er lite.

LES OGSÅ: Brukte millioner på å bekjempe vepsen

Jeg lurer virkelig på: Hva skjedde, hvordan ble den vestlige sivilisasjon så fremmedgjort fra ikke-menneskelig natur, så uoppmerksomme på jordens og dyrenes nærvær at vår livsstil og våre aktiviteter er i ferd med å knekke hele økosystemet; enorme skoger, elvedaler, hav og utallige ­arter? Eller mer direkte: Hvor, i hvilken sving, mistet vi, det såkalt siviliserte mennesket, følelsen av gjensidighet og samvær med en besjelet naturverden?

Når glemte vi å spørre, slik en dikter spurte meg én gang: «Snakker ikke et tre til meg når bladene ristes av vinden ...?»

Nå er det støv

Jeg går til Nick Brandt – hans enorme bilder, flere­ meter brede, påtrengende, for å delta og se hva han ser. De er i sin fulle kraft stilt ut i galleriet Willas Contemporary i Oslo nå – jeg «ser» dem ikke, jeg utsetter meg for dem. Det bør alle gjøre. Etter London, New York, Paris, Stockholm og ... er de her. Han har tatt bildene sine, forstørret dem til giganter og plantet dem fysisk i områder som for ikke mange år siden var Edens hage, nå er det støv der, narkotika, arbeidsløshet, gravemaskiner. Det er rart å tenke på at før brølte løvene her ved solnedgang. Det var deres rike, deres plass i det økologiske systemet.

Nick Brandts makeløse bilder av jungelens dyr som vi kjenner fra blader, tidsskrifter og utstillinger, er flyttet ut i landskapet igjen. Det henger en sorg over fotografiene.
Nick Brandts makeløse bilder av jungelens dyr som vi kjenner fra blader, tidsskrifter og utstillinger, er flyttet ut i landskapet igjen. Det henger en sorg over fotografiene.
Vis

Nick Brandts makeløse bilder av jungelens dyr som vi kjenner fra blader, tidsskrifter og utstillinger, er flyttet ut i landskapet igjen. Det henger en sorg over fotografiene. Foto: © Nick Brandt/Courtesy of Willas Contemporary, Oslo

Nick Brandt arbeider sakte, sakte som naturen. Han bruker uker, kanskje måneder, på å finne motivets ­«levende» utgave, han forbereder seg grundig, rigger og forventer et motiv, før eller senere står dyrene i den posisjonen han ønsker. Eller, som i de siste bildene – menneskene, som ikke på noe vis er regissert, det må «falle på plass», som vi sier.

LES OGSÅ: Kunstig lys er i ferd med å drukne stjernene

Dyrene har han i disse siste bildene plassert selv, rigget dem. Men lyset lar vente på seg, skyene, atmosfæren. Det skjer ikke før det skjer. Løvene som vokter søppelhaugene, sjiraffen som vi har erstattet med gravemaskinen, godstoget som transporterer stein har kledd seg i sebraens drakt. Det er påfallende.

Og mest av alt, Nick Brandts sjokk over hva han så: Hjemløse barn, ofte ned i seks, syv års alder som sniffet lim så de ikke sto på føttene. Ruset av flasker som hang rundt ansiktet deres. Enda mer desperat: Det fantes ikke et system som kunne fange dem opp, motorikken var i ferd med å ødelegges eller var allerede ødelagt.

– Jeg håper at de som ser bildene skjønner at det er ikke bare dyrene som er offer for naturødeleggelsene, men også de ødelagte menneskene som ikke finner noe hjem lenger.

Antiskapelse

– Genesis, skapelsen. Akkurat nå lever vi i antitesen av genesis. Alle de milliardene av år det har tatt å utvikle et sted med en uendelighet av nyanser, skjønnhet og forskjeller, er vi i løpet av noen få, sjokkerende korte år, bare et nålestikk på den store kalenderen, i ferd med å tilintetgjøre det hele, sier Nick Brandt i boken som følger utstillingen – og oss, hjem. Jeg ble deprimert, sier han. – Gang på gang har jeg reist gjennom steder hvor sebraene flakket omkring to år tidligere, nå hadde nye byer nærmest vokst ut av jorda.

Ingen jobber

Visst har det med penger å gjøre, grådighet, krypskyttere, utbyggere. Men Brandt har et annet regnskap: En krypskytter får 20.000 dollar for to elefantstøttenner, mens én elefant gjennom kalkulert levetid bidrar med 1,6 millioner dollar til landets turistøkonomi.

Nåtid er viktigere enn fremtid, tror vi. Men hvis ikke nåtid er fremtid, finnes det ingen fremtid. Miljøvern­aktivisten Judy Bonds sier: «Det finnes ingen jobber på en død planet.»

Visker ut spor

Hvilke sanger skal barna på Nick Brandts nye bilder synge, de som sitter på grushauger og i støvet? – hva skal de synge om? Og hvilke fortellinger er deres. Eller: Blir deres. Alle steder har sine fortellinger, det er som i likhet med sang og bønn, en seremoniell handling. Det må uttales. Stedet «snakker» gjennom fortellingen som fortelles.

Nick Brandts «fortelling» er ikke en nådig fortelling. Det blir ikke mange nasjonalsanger av det. Og et ubesunget land, er et dødt land.

Trygt innenfor

Vel pessimistisk? Ja. Nei. For at noen skal få det bedre, må vi bygge nye byer, sier utbyggerne.­ Mon det. Det er sant, på sett og vis. Men noen taper i dette spillet. Byer kan bygges på steder naturen ikke «eier», selv om det er mer kostbart. Ingenting tyder på at vi får det om vi tyner naturen. Bulldoseren visker ut sporene våre.

LES OGSÅ: Og vi sier: bare ei humle ...?

Fotografen Nick Brandt stiftet i 2010 – sammen med den berømte naturverneren Richard Bonham – Big Life Foundation. Poenget er: ­Naturen skal bevares, til beste for alle – og de som bor i den, bor i pakt med den og som lever av den. De vokter åtte millioner dekar villmark i Amboseli-Tsavo-Kilimanjaro-økosystemet i Øst-Afrika. Mange hundre masaier er engasjert i prosjektet – 40 permanente og bevegelige utposter følger med, sporhunder, biler, antenner. Så lenge dyrene holder seg innenfor, er de trygge. Det er utenfor det skjer.

Sjansen vi har

Vi henger fast i fortiden. Fortiden låser oss, vi vet hva vi har og hadde, vi vet ikke hva vi får. Så holder vi på – med øre­døvende innsats frykter vi fremtiden så den lammer oss. Mens kloden slår halv tolv, ordner vi febrilsk med forsikringspremier for hus, bil og vår egen kropp. Vi er lite opptatt av å sanse det som skjer, vi stikker hodet i sanden.

Det som var gepardenes jaktmarker, er søppelplasser. Menneskene har ingen skog å ­finne føde i, de leter i søplet.
Det som var gepardenes jaktmarker, er søppelplasser. Menneskene har ingen skog å ­finne føde i, de leter i søplet.
Vis

Det som var gepardenes jaktmarker, er søppelplasser. Menneskene har ingen skog å ­finne føde i, de leter i søplet. Foto: © Nick Brandt/Courtesy of Willas Contemporary, Oslo

De som roper om miljøets endelighet, liker vi å marginalisere. Vi ­lytter heller til en obskur forsker som sier at frykten er overdrevet. Det er det vi vil høre. Det er det vi klarer å høre, for vi er – og det skal vi være glade for – utstyrt med et beskyttelsesverk, det er ikke alt vi makter å ta inn uten å bli gale. Vi skal overleve også. Men dette må vi tørre. Sanden er ikke lenger noe gjemmested. Vi må tørre å sanse. Og derav handle. Den sjansen har vi.

Jeg liker den ærbødigheten jeg finner hos munken Thomas Merton, i en av hans dagbøker: «Regnet omga hytta ... med en hel verden av ­mening, av hemmeligheter, av rykter – tenk, all den talen som regner ned, uten å skulle selge noe, uten å dømme noen, mens den fukter overflaten av døende bladverk, væter trærne, fyller skogens kløfter og sprekker med vann ... Ingen startet det, og ingen vil stanse det så lenge regnet vil. Jeg vil lytte, den tiden det tar».

LES OGSÅ: Soppen som kan drepe kreftceller

Han var en av de markante, en av dem som sto bak og stiftet anti-atomvåpenbevegelsen. Mange skjønte ikke hvordan han fikk tid til alt. Men det gjorde han.

Det lille håpet

Det er enkelt å argumentere mot tall og tale, verre er det å komme utenom bilder som Nick Brandts. Jeg undrer meg på hvorfor de – tross tragedien – gjør meg lykkelig et sted langt inne. Det lille håpet. Det uendelige håpet, som ikke gir meg fred. Og dessuten, de er ­estetiske hinsides død estetikk – jeg ser, uten å argumentere. Når liv og kunst kommer så tett på, sprenges polster og skall.

Jeg avvæpnes av en pessimistisk optimist. Gud skje lov.

;